lørdag 5. mars 2011

Del 1

Frysningene vil ikke forsvinne, ikke en gang en varm dusj gir meg varmen tilbake. Jeg er frossen, fra topp til tå. Enda jeg har slått på varmeovnen da jeg våknet i dag, enda jeg har mange lag med klær og sokker på meg, jeg er iskald. Fingrene mine ser blå, og mine negler er heller ikke noe pent syn. De er misfarget, men jeg klarer ikke å se om det er på grunn av heftig bruk av neglelakk i sterke neon farger, eller om det er enda et resultat av det jeg holder på med. Det verker i setemuskelen min. Stolen jeg sitter på er hard og vond, men jeg blir sittende i samme stilling i time etter time likevel. Jeg gir blaffen i at foten er i krampe, eller at det begynner å danne seg et stort blåmerke på rompa mi. Jeg makter ikke å reise meg, som om en stor hånd dytter meg tilbake når jeg først prøver. Jeg føler meg mørbanket uten at jeg virkelig har slått meg. Jeg har ikke vært i en annen slåsskamp enn den kampen mot meg selv, den jeg har kjempet hver dag i alt for lang tid. Jeg vinner den aldri.
Klokka er bare fem på morgenen, men jeg er klar våken selv om jeg ikke har hatt mer enn et par timers søvn. Jeg skyver fra meg dyna og prøver å komme meg ut av alle tepper som jeg har surret rundt meg før jeg endelig la meg i natt. Det gjør vondt å ligge.
Ritualene starter i det sekundet jeg åpner mine øyne. Opp og stå, jente. På tide med litt styrketrening. Jeg stønner og sukker, men går slavisk gjennom morgenprogrammet jeg en gang selv har skrevet ned. Situps tar jeg til jeg kjenner hjertet dunke i hodet, til smaken av blod setter seg i halsen og til jeg begynner å se svarte flekker danse i hodet mitt. Jeg fortsetter med et par hundre knebøy, helt til mine udugelige og stygge ben ikke klarer å holde meg lenger, noe som resulterer i at jeg faller på gulvet med tårer i øynene etter noen få minutter. Gjennomføre skal jeg uansett. Programmet må følges fra punkt til prikke. Jeg må presse meg selv til det ytterste, for jeg vet at om jeg ikke gjør mitt beste vil hele dagen min bli påvirket. Dessuten må jeg da ta dobbelt med styrkeøvelser i natt, noe jeg ikke har så veldig lyst til. Så jeg reiser meg opp igjen, og tar resten av slitet med lukkede øyne så jeg får det overstått så fort som mulig. Endelig er jeg ferdig, i hvert fall for så lenge det varer. Jeg vet jo også at jeg må ta tohundre situps til etter frokost. Jeg må forbrenne hver minste kalori som finnes i kroppen min, om jeg ikke gjør det vil jeg bli enda feitere.
Frokosten skal være etter kostplanen som en ernæringsfysiolog har skrevet til meg. Jeg har mislikt denne damen fra den første gangen jeg møtte henne sammen med mine foreldre. Av en eller annen grunn minnet hun meg om den slemme kvinnen fra 101 Dalmatiere, hun der Cruella de Vil. Uansett, jeg hverken likte henne eller kostplanen jeg fikk med meg hjem, og hver dag fant jeg på triks for å slippe unna noen kalorier. Denne dagen var det enkelt. Pappa og mamma dro tidlig på jobb, og selv om de hadde smurt noen skiver og knekkebrød til meg, så spiste jeg dem ikke. Tidligere ville jeg prøvd, selv om jeg hadde fjernet det meste av smør og pålegg. Jeg ville pint meg selv med tanker om at jeg kom til å bli tykk, men jeg skulle tygge maten og svelge det. Nå orket jeg bare ikke, så sliten var jeg, at jeg tok det i hånda på vei ned til skolebussen og kastet maten min i den nærmeste busken. Mamma og pappa vil aldri finne ut av det. Jeg sier til meg selv at jeg prøver neste gang, men innerst inne vet jeg at det bare er noe jeg sier for å tilfredsstille meg selv og min dårlige samvittighet. Nå er jeg klar for skole, og jeg går inn i bussen med et smil fra øre til øre. Det er fredelig og stille i hodet mitt.
Når jeg kommer inn i klasserommet blir jeg møtt av trøtte men glade elever som sitter på pulten sin. Noen av dem holder rundt en pose sjokoladeboller eller noe annet som inneholder masse skumle ingredienser. Hvordan en av jentene klarer å spise en sjokoladeplate til frokost skjønner jeg ikke. Mange andre fører en flaske brus eller iskaffe opp til munnen, som om det er den mest naturlige tingen å drikke til frokost. Tanker fyller hodet mitt. “Eier de ikke selvbeherskelse? Ser de ikke at de kommer til å bli feite om de fortsetter å bruke kroppen sin som søppelbøtte hver morgen? Pass kaloriene!” Jeg smiler og sier hei, og litt skeptisk setter jeg meg så på plassen min. På tross av angsten for hva de andre spiser kjenner jeg en viss fornøyelse ved å se kjeven deres åpne og lukke seg. Nå vil jeg bli tynnest av dem alle. Jeg har kontroll.
Timen har startet, og på tross av at magen min lager noen voldsomme lyder, så klarer jeg meg fint til å begynne med. Jeg rekker opp hånden og prøver å svare på et spørsmål historielæreren stiller om hjemmeleksen til i dag. Jeg har gjort ferdig leksene mine den første dagen vi fikk oppgaven, og jeg har sjekket flere ganger om jeg har kommet til riktig svar, noe jeg til slutt var overbevist om at jeg hadde kommet fram til. Hver gang jeg rekker opp hånden min kjenner jeg at jeg krymper sammen i stolen. Jeg vet at når læreren gir meg ordet vil alle øynene være rettet mot meg. Jeg hater å bli sett, men så vil jeg også ha stå karakter i dette faget. Jeg åpner munnen, men skjønner fort at jeg må gjenta svaret, fordi jeg snakket med en så svak stemme at min nesten litt døve lærer ikke hørte hva jeg sa denne gangen heller. Jeg tror ikke jeg klarer å gjøre noen ting riktig, og jeg skulle helst blitt liggende i senga da jeg våknet i dag, for denne dagen, den er dømt til å mislykkes.
Resten av timen går forbi i sneglefart, og selv om jeg sitter helt foran i klasserommet får jeg ikke med meg hva som blir sagt. Jeg skriver ned setningene som blir skrevet på tavla uten å la det gå inn på meg. Jeg er fysisk tilstede, men hodet er et annet sted. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med lunsjen min.

2 kommentarer:

  1. Åh, kjære anne. Nå fikk jeg tårer i øynene av å lese dette. Du har virkelig vært igjennom et diktatur fra helvete. det er bare rett og slett.. helt sykt.. hvor fanget man blir og hvor forvrengt man blir i tankene sine. skremmende. Apropo skole, så kan jeg kjenne meg ganske mye igjen i den situasjonen du var i. Var sånn da jeg også utviklet spiseforstyrrelser da jeg var 14. Læreren min så at jeg jobbet kjempe hardt og enda litt til, men resultatene ble feil. Jeg skjønte ingenting. Jeg ønsket å gjøre det bra og ville være pliktoppfylltende og at ingen skulle ane noen ting om situasjonen. Men når hvert mattestykke som er fint oppført i skriveboken er feil, da er noe galt.

    Det er en vond historie du har Anne. Dette forteller baree hvor en vanvittig god kamp du har kjempet - og at det kun er du som fortjener credit for det. stolt av deg! rett og slett.

    Håper natten behandler deg bra. sov-godt-klem :)

    SvarSlett
  2. så flink du er til å skrive, formiddle og..jeg ble helt revet med av den igjen sterke lesingen. for meg høres det ut som du har stålkontroll over deg selv, jeg skjønner ikke hvordan du klarer å være så sterk og streng med deg selv. Håper bare du greier å bruke de enorme kreftene til det positive for deg!

    SvarSlett