søndag 6. mars 2011

Del 2

Jeg har bare to timer på skolen i dag. Da dette skoleåret begynte var jeg så langt nede at jeg så vidt hadde klart å fullføre det forrige året hjemmefra, og derfor bestemte jeg sammen med en behandler og foreldrene mine at jeg skulle gå for kun tre skolefag i år. Historie var et av fagene, og i tillegg hadde jeg norsk og matematikk. Jeg ville gjerne overbevise meg selv om at jeg lett skulle klare tyve skoletimer i uken, men det var jammen ikke så lett som jeg hadde håpet. Med sekken slengt på ryggen rusler jeg til bussholdeplassen, men idet jeg venter på bussen kommer jeg på at jeg godt kan gå ned til byen istedenfor. Selv om det er mange minusgrader ute tar jeg veien ned til sentrum, og det med veldig god samvittighet. Hvorfor ta bussen når man like gjerne kan forbrenne noen ekstra kalorier? Jeg er gjennomfrossen men blid, øker tempoet mitt, og enda litt til, slik at jeg begynner å løpe. Det må se ut som om jeg har det travelt, så fort som det går. Folk vil sikkert tro at jeg må rekke bussen hjem. Jeg løper helt ned til biblioteket, og tenker ikke på hva legen har sagt om det å anstrenge seg for mye når hjertet allerede må jobbe som en gal. Det er visst det den gjør, hjertet, når kroppen er underernært.
Ifølge både den ene og den andre er det nettopp underernært og undervektig jeg er, jeg og min kropp. De har mine tall skrevet ned i papirene, regnet ut min BMI, og tenker derfor at de vet alt. Jeg misliker at andre tror de vet noe så personlig om meg og kroppen min. Det er min kropp, ikke deres. Jeg liker heller ikke blodprøvene de tar, for jeg har en mistanke om at de avslører mine teknikker. Jeg slipper ikke unna veietimene hos ernæringsfysiologen og fastlegen, selv om metal platen viser noe annet på det ene stedet enn på det andre. Selv om de vet at det forvirrer meg, og selv om de sier at de er fullstendig klar over at det skaper enda mer angst i det fortvilte hodet mitt. Jeg tror ikke på noe av det de sier, fordi jeg vet at de lyver. De spiller ikke på lag med meg, men de vil ha meg feit, akkurat som alle andre som sier at jeg er fin som jeg er. Jeg vet noe de andre ikke vet. Jeg har hemmeligheter og jeg kan noen triks. Nei, jeg kan mange triks, og dermed tror de at jeg veier mer enn det jeg virkelig gjør. Min egen, og den eneste vekten jeg tror på, er gjemt under sengen min, trygt hjemme på soverommet. Mine virkelige tall er det bare jeg som eier. Jeg er tykk, ja. Men jeg er faktisk ikke så gigantisk som de andre tror at jeg er.
Biblioteket er yndlingsstedet mitt, og jeg er der nesten hver dag. Jeg går opp trappen, bestemmer meg så for å gå ned igjen, og løper opp enda en gang. Jeg vet hvor alle spennende bøker står, og går målrettet til den bakerste bokhyllen på høyre siden. Psykologi. Helse. Jeg tar alt jeg kommer over av bøker om spiseforstyrrelser, depresjon og angst, går så til et lite rom, og skumleser sidene mens jeg tenker at jeg ikke fortjener diagnosen min i det hele tatt. Det står at de med anoreksi ikke innser hvor syk deres kropp og tanker er, men jeg er jo ikke fysisk syk, jeg. Dessuten er jeg klar over hva jeg gjør, og jeg stopper med å gå ned i vekt når jeg ikke er tykk lenger. Ingen fare. Alle bekymrer seg over ingenting. Jeg ler litt av hvor blinde mennesker kan være, og finner fram noen bøker om slanking. Hvordan gå ned mange kilo på kort tid, akkurat det jeg trenger! Jeg har lest så mye i disse bøkene at jeg kan oppskriftene og reglene utenat, og når jeg kommer hjem skriver jeg ned alt jeg husker. Permen som inneholder oppskrifter, kaloritabeller, vektoversikt, treningskjemaer og mye annet, den vokser og vokser for hver dag jeg mister noen gram eller kilo. Jeg føler at jeg har full kontroll, og ingen kan ta den ifra meg.

5 kommentarer:

  1. Sterkt. Både denne og Del 1 fenget meg veldig. Du skriver utrolig bra Anne. Og dessverre så kjenner jeg meg igjen i disse tankene fra mitt eget hode for et år tilbake.
    <3

    SvarSlett
  2. Det er egentlig rart hvor fort man blir opphengt i begynnelsen...Hvor lett det er å bli manisk,rett og slett en besettelse...

    SvarSlett
  3. Trist å lese.. Men dette hører vel fortiden til?

    SvarSlett
  4. Tusen takk for kommentaren og støtten på bloggen min<3 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Digger den nye layouten forresten:D

    SvarSlett
  5. http://veienmotetnyttliv.blogspot.com/

    Ny blogg ;)

    SvarSlett