tirsdag 8. mars 2011

Del 3 (2009)

Klokka er over tolv nå. Jeg vet at jeg egentlig burde spise mine to skiver som jeg har på kostplanen til lunsj. Jeg kjenner etter i skolesekken, og under noen skolebøker oppdager jeg faren. Posen ligger der enda. Jeg kan nesten kjenne kaloriene med hendene mine, selv om de er godt pakket inn i plastikk. Tankene flyr gjennom hodet mitt som en gjeng fluer flyr rundt hesteryggen om sommeren. Om jeg bare hadde vært sterk nok ville jeg ikke en gang vurdert noe annet, gått rett til søppeldunken. Men jeg er svak. Jeg åpner brødposen og studerer en skive med et tykt lagt smør. Her er det alt for mange skiver gulost! Mamma har smurt maten i dag, ser jeg. Brødskiver vil jeg helst at pappa smører, for han tar bare på to osteskiver, ikke tre. Annen mat må mamma gi meg, for pappa tar mer på tallerkenen min enn det som står på kostplanen, derfor må jeg veie og vurdere maten ekstra lenge. Jeg plukker osteskivene av den ene brødskiven, prøver å ta med det meste av smør, og så tygger jeg litt på skorpen. Jeg angrer på sekundet, og spytter det ut i posen igjen. Hvorfor er jeg så dum! Jeg går til rommet ved siden av og kaster lunsjen min i søpla. Da var det gjort. Nå er det ikke farlig lenger, jeg holder magen ren. Jeg puster lettet ut. Så tar jeg med meg sekken min, låner en bok om tynne jenter, og går ned til stasjonen for å ta bussen hjem.
Før jeg går på bussen kjøper jeg meg en flaske Pepsi Max for å få suget etter noe søtt til å forsvinne. Jeg kjenner meg svimmel og skjelven, men det gir meg en berusende følelse. Jeg er ruset på sult, og tenker det må være følelsen en alkoholiker får når den endelig kan smake alkohol etter å ha vært edru i noen timer. Ikke rart at de fortsetter å drikke.
Idet jeg går ut av bussen begynner verden å snu rundt for meg. Jeg setter med ned i den kalde og våte snøen, og venter til jeg klarer å stå oppreist igjen uten å svime av. Jeg hater å være svimmel, det er ubehagelig. Men jeg elsker det også. Svimmelheten kommer når magen er tom, og når magen er tom er jeg så lett som en fjær. Kanskje jeg en gang kommer til å veie lite, jeg også, tenker jeg. Jeg svever videre og går opp veien til huset. Mens jeg går dunker hjertet i hodet ved hvert skritt jeg tar på den bratte, lange bakken. Det kjennes som om jeg aldri kommer fram, men etter ti minutter kaster jeg meg på sengen, og der blir jeg liggende til jeg hører lillesøster rope at det er middag.
Jeg har sovet helt siden jeg kom hjem. Jeg kan ikke spise nå, ikke nå som jeg ikke har tatt situps! Angsten herjer, spiseforstyrrede tanker hyler og sier at jeg blir feit. Tykk som en elefant. Hva nå? Jeg har ikke fått velge poteten selv, og den som har laget mat har sikkert tatt de største potetene de fant, for de unner meg ikke å være pen og tynn. De vil være tynnest selv, og derfor gir de meg den ene svære poteten. Jeg føler meg ensom. Det virker som om hele verden er imot meg. Jeg gråter som om verden skulle gått under, og maser om å få veie maten min slik at jeg kan vært helt sikker på at jeg ikke spiser mer enn kostplanen sier at jeg skal spise. Tenk om jeg hadde fått i meg for mye, det hadde virkelig vært farlig! Vekten her hjemme bommer til de grader. Den er unøyaktig og lett å jukse med. Jeg setter på tallerkenen min, og stiller vekten slik at den står på femti gram, ikke på null. Jeg legger på poteten og viser pappa at jeg har tatt riktig mengde. Han tror på tallet han ser, for vekten lyver ikke. Men jeg vet at jeg lurte ham trill rundt denne gangen. Jeg spiser opp maten min uten å si et ord, og så forsvinner jeg til rommet mitt. De passer på at jeg ikke går på badet, for de stoler ikke på meg heller. De tror jeg trenger doen for å tømme meg.
Under denne tiden jeg har tullet med maten har jeg laget stor plass til anoreksien, mens mennesker rundt meg har prøvd å trenge den opp i et lite hjørne så den kan styre meg minst mulig. De vet ikke at monsteret i hodet har blitt veldig kreativ på grunn av alle begrensninger. Monsteret er ustoppelig, den er sterkere enn hvilken som helst person. Selv den minste matbiten jeg svelger kommer i retur, om jeg får gått på do eller ei. Voksne er så lettlurte, så fantasiløse. Helt uten å anstrenge meg klarer jeg å tømme magesekken. Jeg avskyr meg selv når jeg gjør dette, det er det mest vemmelige en person kan gjøre. Jeg er så ekkel. Men jeg vet at det må til, for her om dagen gjorde jeg det ikke, og da var jeg oppe hele natten for å trene. Jeg skal bli pen, koste hva det koste vil.

2 kommentarer:

  1. Det er utrolig hva hjernen får oss til å tro om oss selv bare fordi vi spiser..og man blir utrolig kreativ for å finne måter å få i seg minst mulig,eller for å lure seg unna..Trist at det sitter så hardt i,fordi du er god nok akkurat som du er...

    SvarSlett
  2. Hej ! Tycker att din blogg är jätte inspererande ! Fortsätt att kämpa ! :) Kram Teila

    SvarSlett