lørdag 5. mars 2011

Solstråle

Solen skinner og jeg går tur med en stor, svart Labrador. Det lyser ute i skogen, som enda dekket av et godt lag med hard, isete snø. Varmen av solstrålene gjør at jeg hører det dryppe av alle trærne. Det lukter vår. En herlig blanding av natur og nabohunden som går med nesen i bakken, fordi han lukter andre dyr. Sola varmer kroppen min, og sjelen likeså. Hjertevarme. Jeg føler meg glad i dag.
Men oppe er det mørkt og skummelt. I øverste etasje holder han til, den pitte lille stemmen til et gigantisk monster. Den hvisker små, men likevel så store og mektige ord i mine ører, og jeg prøver med all makt å ignore mine tanker. Frysninger kryper over ryggen og flytter seg så ned til knærne og utover armene.

Det er lunsj tid, jeg er tilbake fra en deilig tur i skogen.
Mat. Jeg må spise. En følelse av et par sterke hender som holder rundt halsen min gjør at lunsjen blir drøyet ut over et par timer, og jeg kjenner det skal farlig lite til før all mat ender opp i søppelsekken.
Forvirring. Hvor ble det av matlysten? Hvor mistet jeg den, og mest av alt, når kommer den tilbake? Vil den egentlig noen gang dukke opp igjen?
Varmen forsvinner når maten blir et tema, og kulden tar over plassen.
Den tidligere glad-følelsen blir erstattet med frustrasjon og tristhet.
I tillegg blir jeg hypokonder deluxe, for jeg tror jo med en gang at jeg har noe skummle sykdommer eller gud vet hva som feiler meg. Samtidig vet jeg jo fra tidligere erfaring hva spiseforstyrrelsen kan gjøre, og manglende matlyst er ikke noe ukjent sånn sett, selv om den hos meg har vært veldig tilstede gjennom alle år, om jeg husker riktig, eller?
Grubler over alle biter, gjennom hele lunsjen.
Maten vokser i munnen, og tallerken blir aldri tom.

To timer senere er oppdraget fullført.
Opp til neste måltid, neste fight.
For et slit               og det når man så gjerne ønsker å bli frisk!

1 kommentar:

  1. Du må bare TRO på at det vil ble bedre, selv om det tar laaang tid og at du faller mange ganger!!

    SvarSlett