onsdag 27. april 2011

Endelig blogging

Hei til mine kjære lesere som fortsetter å se etter oppdateringer, selv om jeg ikke har vært noe særlig aktiv på bloggen for tiden! Det er motiverende å få meldinger når jeg ikke en gang skriver noe her inne, virkelig. Jeg savner blogging. Det har tross alt gjennom mange år vært en kjempe deilig måte å få ut tanker og følelser på, en lettelse når jeg enten sitter med vonde følelser eller gode. En type dagbok, men uten det hemmelige og dessuten mye lettere. Si nå selv, når fikk du sist svar fra dagboken din når du stilte et livsviktig spørsmål? Her er det både støttende, beroligende ord, og ord som åpner mine øyne for den blinde Anoreksien og Herr. Angst.
Jeg har vært i Nederland. En super deilig og fantastisk påskeferie hos familie, i et flat land som igjennom hele ferien hadde en varm sol som har gitt meg en brun farge på armene og i ansiktet. Jeg har kost meg masse. Sett familien til pappa igjen på den tradisjonele familiehelgen, etter å ikke ha sett noen av dem på litt under to år. Galskap er ikke alltid noe negativt, og jeg er veldig glad i min store, kjære familie.
Husker du at jeg dro til tannlegen før jeg dro på ferie? Visdomstannen ble fjernet. At den var betent, og hele venstre delen av ansiktet hovnet opp, og hvordan jeg ikke kunne spise fast føde, måtte gå på smertestillende og gå med isposer? Det var vondt.
                                                             
Da jeg kom i Nederland ble det ikke bedre heller. Det ble faktisk verre, mye verre, og jeg dro til tannlegen i Arnhem fordi smertene ikke var til å holde ut, og ansiktet mitt var ei noe pent syn. Tannlegen trengte ikke å se lenge, og sendte meg videre til kjevekirurgen i sykehuset. Så sagt, så gjort. De opererte meg fra innsiden av munnen, klarte å suge mye dritt ut av betennelsen, og den store absessen ble noe mindre, litt bedre. Munnen kunne ikke bedøves helt, det fortalte legen meg før hun satt igang, og jeg fikk vite det! Herre min hatt, så mye smerte!! Jeg kryperte i tannlegestolen.
Dagen etter, da vi dro videre til mamma sin familie i Enschede, ble smertene uutholdelige igjen, verre enn de hadde vært før. På den tiden så det ut til å være et spørsmål om tid når greia i ansiktet skulle sprenge, så svær var den, at den glinset. Auch. Tilbake til sykehuset, til kirurgen. Vi dro hjemme ifra rundt halv sju om kvelden og kom tilbake halv to på natten. En lang og smertefull kveld var det, og alt i sykehuset gikk i snegle-tempo(…) Flere smertestillende, lite til hjelp, via en sprøyte i rompa.

Deilig, ja. Kirurgen satt mest sannsynlig hjemme i godstolen med en øll og fotball på TVen (søndags kveld), for når han endelig kom var han i et forferdelig humør. Sur og grinete, ingen forståelse for min situasjon. Jeg som sliter med angst fikk fullstendig panikk, hyperventilerte og var helt fjern. Enda en sprøyte, noe beroligende denne gangen, for legen begynte å gå fram og tilbake med skumle ting som skulle kutte meg opp fra utsiden av ansiktet. Okei, så jeg får alt til å høre super dramatisk ut, men for min del var det akkurat dèt det var. Jeg var livredd, og smertene er ikke noe overdrivelse heller. Jeg har ikke hatt så vondt før etter de trakk visdomstannen her i Verdal. “Et enkelt ingrep, med en uønsket men normal reaksjon” det var det de kalte det.
På sykehuset satt de inn et dren, slik at de kunne skylle det hver dag. Så dagene framover ble det gjort, vondt, men det har hjulpet. Nå er det nesten helt bra igjen, ansiktet, men siden det fortsatt er en liten kul igjen (som sannsynligvis bare er såret), må jeg tilbake til tannlegen i Verdal i morgen. Kontrole. Forhåpentligvis for siste gang.

På tross av all sykehus og tannlege-besøk har jeg hatt det fint i Nederland. Været kunne ikke vært bedre, og jeg har slappet av og syklet mye.


Så har vi maten og sykdommen da.
Uten å fokusere for mye på det syke må jeg nevne at vekten har gått ned en god del pga all absess-stress, og det er kjempe vanskelig å snu det. Jeg spiser igjen, men vekten går ikke opp kiloene jeg har mistet. Det er bra jeg skal til psykologen på tirsdag, for denne matlista hun snakket om kan jeg trenge. Litt sikkerhet ville vært OK nå.
Tre uker igjen, og da vinker jeg farvell til Bakketun.
Jeg gleder meg til sommerferien.

4 kommentarer:

  1. Å hærregud,høres helt forjævlig ut. Er virkelig glad for at jeg ikke har opplevd noe sånt hvertfall..håper virkelig at det ordner seg for deg snart nå da. Lykke til :)

    SvarSlett
  2. Uffda! Det så forferdelig vondt ut ;/ Håper det blir snart blir bedre, så får du stå på videre i riktig retning, du klarer dette <3 ;)

    SvarSlett
  3. Uff, det høres veldig vondt ut :/ Håper du får ordnet opp i det veldig snart :)

    SvarSlett
  4. Aoch, det der så ikke bra ut!
    Håper det blir bedre snart, og at dine siste uker på Bakketun blir fine. Og så krysser jeg fingrene for at vi sees igjen om ikke så lenge!

    Glad i deg, Annemor <3

    SvarSlett