fredag 20. mai 2011

En smule kaotisk

Folkehøyskoleåret er avsluttet, omkring 5 esker og masse annet bagasje ble med til Lillehammer, rommet mitt her er fylt med andre sine ting- uthuset har blitt tømt for møbler da de fikset gulvet der inne. Jeg sover på lillesøster sitt soverom- på en madrass på gulvet. Snart må jeg grave opp tingene mine fra eskene, forskjellige kofferter, sekker og poser- jeg reiser til Capio på søndag, og søndag om en uke reiser jeg videre til Haugesund. Der skal jeg være hos x hele sommeren. Jakten på en leilighet i Trondheim fortsetter, så fra Haugesund må jeg/vi etter hvert reise tilbake til Lillehammer, for å så bli flyttet med alle eskene, kofferter, sekker og poser til et sted som ikke er mer enn et par timer fra der jeg flyttet fra for noen dager siden…
Det er frustrerende. Jeg har ikke mitt eget sted, noe rom hvor jeg kan pakke ut og installere meg. Det er kaos samme hvor jeg går eller står, og kontrollen er dermed ikke tilstede. Oversikt og orden er viktig, det har det alltid vært, og etter jeg ble syk har det vært noe av det viktigste som finnes, det å ha noe jeg selv kan ha kontroll på, styre med mine egne hender.
Maten går så som så. Jeg spiser riktig bra, veldig variert, og vekten har gått opp litt siden jeg dro fra Bakketun. Det går bra, men det vil ikke si at det er lett. Jeg tillater meg selv å spise alt fra sjokolade til kjøtt og ost, men selv om jeg der og da ikke strever, så kommer disse anorektiske tankene alltid i etterkant. De siste nettene har jeg nesten alltid drømt vonde drømmer- drømmer som handler om vekt, kropp og mat. Om vektoppgang- og nedgang, og om mennesker som forlater meg og er sinte. Humøret mitt svinger fra helt okei til helt horribelt, og det går ut over den som står meg nærmest.

Grinete og irritabel som jeg er- det kan umulig gjør godt for noe som helst forhold, og kanskje det er for det beste at jeg skal bli innlagt i en uke snart. Snakke, tenke og høre på kroppen- ikke med de jeg elsker, men med noen som er der akkurat for å snakke om de tingene. Proffe kvinner som har peiling og kjenner den siden av meg som er preget av spiseforstyrrelsen og min psykiske helse.

Jeg gruer meg til å dra til Fredrikstad igjen. Matprogrammet, hviletider, kjedelige timer m.m., det er ikke noe jeg ser fram til. Det verste er likevel det at jeg vet at når jeg kommer dit, så blir jeg alltid konfrontert med sykdommen min. Jeg må møte tanker og følelser jeg helst unngår, skyver til siden og ignorerer så lenge det lar seg gjøre. På Capio har man ikke noe valg, det er rett og slett ikke så mye annet å finne på der, bortsett fra å ha egenfokus..

2 kommentarer:

  1. Så utrolig bra at du får en uke nå til å ordne opp i kaoset som har kommet i kjølvannet av avsluttet skoleår og flytting.

    Tankene er der, men at du klarer å holde symptomene såpass på avstand er da noe å ta vare på Det viser styrke.

    Har du planer for sommerferien?

    SvarSlett
  2. Håper dere finner noe kjapt i Tr.hjem nå da,greit å ha sånt klart før man skal begynne å studere videre...

    Det er som regel i etterkant av å ha spist at tankene kommer...det er vanskelig å beholde mat for min del,når tankene go meg så dårlig samvittighet..Høres ut som du kan trenger uka på capio da,selv om det kanskje blir en lang og kjedelig uke..

    Ønsker deg en god helg :)

    Klem

    SvarSlett