mandag 2. mai 2011

Stille på bloggen, bråkete i hodet

Det blåser tanker, jeg lar dem blåse rett forbi meg med alt jeg har av viljestyrke . Jeg hører maset, ordene som vil fortelle meg hva jeg må gjøre eller la være. Maset om vekt, om mat og om fortiden, hvordan den ble preget av et monster av en Anorexia. Det er vindstille på bloggen, men i hodet nærmer det seg storm.
Jeg klarer meg formidabelt, likevel er det tøft å være Anne noen dager eller timer. Noen ganger er inntaket av mat for lite, langt unna Capio porsjoner, mens på andre dager maten går ned i full fart, for å så bli hjemsøkt av en samvittighet som er til å grine av. Tårer som viser seg er fylt med angst. Frykten for å bli feit, kanskje feitest, er fortsatt så stor at det ikke går å legge spiseforstyrrelsen fullstendig bak meg. Selv om den verste, håpløse og mest vonde tiden tilhører fortiden, så er det alltid en liten del igjen som minner meg på hvorfor jeg begynte å slanke meg.
Jeg følte meg for synlig og udugelig. Ettersom jeg hadde en sterk tro på mine tanker var det vel ikke noe annet å gjøre enn å gjøre seg selv mindre til stede. Ikke hadde jeg kontroll på mobbingen og alt det stygge folk sa om meg, men maten var noe jeg kunne ta i mine egne hender. Jeg kunne bli tynn og usynlig.
Jeg har vokst dette året, og da mener jeg ikke bare jeg har lagt på meg 10 kilo, jeg snakker om psyken. Jeg har fått et stort innsikt, jeg ser hvordan situasjonen er og jeg kan reflektere rundt den. Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg noengang tidligere har vært, og tipper det både er til takk for Capio og året mitt på folkehøyskolen. Drama og teater har definitivt ikke vært et dumt valg, selv om jeg følte meg super-naiv da jeg søkte på denne linjen. Ingen hadde vel trodd at jeg ville stå på en scene, ha en liten hovedrolle heller? Ting har ikke bare gått fantastisk, å nei, men jeg er likevel en smule stolt. Av meg selv.
Nedturer har spilt en rolle mer enn bare èn gang, men oppturer har det vært en del av også. Akkurat nå er jeg noen sted i midten. Midt i mellom godt og vondt, tenker jeg.
Jeg er ikke i en sultefase, ikke spyr jeg heller. Jeg surrer litt med maten, det innrømmer jeg. Etter jeg gikk ned en del kilo i påsken, noe jeg gjorde pga situasjonen med visdomstannen, har jeg ikke tatt det steget til vektøkning. Økningen har alltid vært det mest skumle. Kiloene jeg mistet vil jeg helst ikke møte på igjen, men jeg ser at jeg burde, jeg må om jeg vil bli 100% spiseforstyrrelse-fri. Og jeg vil, å som jeg vil!!
Tankene som raser og skaper en ødeleggende stemning i hodet makter jeg ikke å rydde vekk på egen hånd. I morgen er det, takk Gud, en time hos psykologen på min timeplan. En time jeg virkelig kan trenge nå, bare for å rydde opp, blåse vekk tanker og få noe å holde fast i. Orden og litt oversikt. Kanskje jeg må skrive Capiomaten svart på hvit? Ha et papir jeg kan finne fram når jeg blir usikker?
Anyway, når alt er en smule mer oversiktlig er jeg sikker på at jeg kan klare meg utmerket.
               Don’t worry, be happy?

2 kommentarer:

  1. Åå,det er så fælt å være i en sånn modus,der alt bare er kaos,og negative tanker strømmer på,og alt du VET er fornuftig og riktig bare blir ord som blir tillagt liten betydning. Godt du har time i morgen da,håper du får blåst fra deg,og at h*n får motivert deg i riktig tankemodus igjen :)

    Lykke til med timen:) Håper det går bedre med tennene :)

    Klem

    SvarSlett
  2. Stå på Anne, jeg vet du vil klare det til slutt :) bare ha troa på deg selv, og snakke med venner, familie og kjente når det går tungt!

    SvarSlett