tirsdag 3. mai 2011

Vektoppgangen

Sannsynligvis en av de tingene jeg frykter aller mest, denne skumle vektøkningen. Om jeg så veier fem eller ti kilo mindre enn jeg gjør nå, det er alltid like fælt. Et mareritt som ingen ende vil ta.

Her er jeg nå. Jeg er ved startlinjen til hinderløypa som varer gjennom pluss/minus fem skremmende, feite kilo. Vekten er på grensen til undervekt, og her fungerer jeg rett og slett ikke. Faren for å gjennomgå en bulimisk omgang, som vil si å bli alt for sulten etter å ha spist minimalt og anorektisk lite, for derfor å miste kontrollen, overspise og slenge hodet i doskålen for å tømme meg selv igjen (og hvem vet, kanskje jeg gjentar runden en, to eller fem ganger?)- den faren er som en snikskytter som har kommet farlig nær meg. Jeg kjenner den puste i nakken min, hviske små, stygge ord i øret mitt.
                Bare gjør det, Anne. Få det ut, ikke nøl, gjør det nå!Jeg gjør ikke. Jeg beholder det som finner veien i kroppen, bortsett fra den ene dagen jeg ikke maktet å stoppe meg selv før en del hadde tatt feil vei, siste gangen i mitt liv, med hånden på hjertet. Men det er et slit, å stritte imot sine egne tanker.

Vektøkning er vel det som skal til, jeg vet, fra tidligere erfaring. Samme hvor skummelt og ubehagelig det er, samme hvor forferdelig samarbeidsvillig jeg helst skulle vært med mine anorektiske tanker- Jeg vil komme meg ut av dette, og jeg vet jeg skal klare det, fordi jeg kán. Jeg har deep down nok viljestyrke til å gå opp disse kiloene.
Det måtte bare noen finjusteringer til for å kunne ta kontroll, ordne opp i dette.
Timen hos psykologen har vært til noe nytte i dag, og nå sitter jeg her med en kostliste i hendene mine. Capio måltider, ordentlige porsjoner, faste tider. Som jeg var vant til. Denne har jeg vært gjennom før, det er ikke noe nytt, noe skummelt og noe som skaper usikkerhet. Jeg har hatt den i hodet siden jeg dro fra Fredrikstad og det gule huset, men når måltiden nærmer seg blir jeg likevel usikker, fylt med tanker om at jeg har spist for mye i dag, så jeg burde vel strengt tatt ikke spise så mye nå? Feil- som regel ender jeg opp med å ha spist for lite, langt fra for mye, og om jeg i morgen skulle bli usikker på om jeg har tatt en skive for mye: Bare les på kostplanen. Størst sannsynlighet for at jeg har spist en brødskive for lite, eller at jeg “glemte” å ta smør på maten min tidligere..
Fix it, right now.
Ikke tvile, eller fortvile for den sags skyld..
Jeg klarte en stor middag i dag, og magen min fikk vite hvor dårlige mine middagsporsjone har vært i det siste. Gurimalla.. Uansett så ble det gjennomført, og kveldsmat likeså. I morgen skal hele dagen være som den burde, og jeg gruer meg, men samtidig må det virkelig være deilig å slippe å tenke på om jeg har spist for mye eller for lite, hele tiden. Visste du at jeg har begynt å drømme om mat igjen, som jeg alltid gjør når tankekjøret blir for stort? Jeg krysser fingrene for at det også vil ta slutt etter hvert som jeg spiser bra igjen, jeg håper det.
Skrekk og gru om vekten skulle gå løpsk.

3 kommentarer:

  1. Kjenner meg så utrolig godt igjen i hele innlegget. Hater å sovne for deretter å drømme om maten. Hater når suget blir for stort, når man virkelig må kjempekjempekjempe for å ikke hive innpå alt man får tak i for deretter å vrenge det i do...

    Krysser fingrene for en burde-dag imorgen ♥

    SvarSlett
  2. Jeg synes det er veldig bra at du til tross for sf tankene klarer å trosse sf'n,og ta de riktige valgene når det kommer til maten. Ja,vektoppgang er veldig skummelt,jeg er livredd den selv,så jeg skjønner deg,men det er noe vi må jobbe hardt med for å etterhvert klare å akseptere.

    Lykke til videre,du er på god vei husk.

    klem

    SvarSlett
  3. Hei Anne! Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg! stå på, jeg skal gi deg et dytt i bakken <3

    SvarSlett