søndag 24. juli 2011

16- Knytte bånd med medpasienter

Skriveånden er litt sliten. Egentlig ikke bare den, men hele meg. Øynene kjennes meget tunge, spesielt i dag, og det krever en del viljestyrke å reise meg opp fra senga, sette i gang med hverdagslige ting. Grunnen til at jeg har skrevet så lite på bloggen er dermed nevnt. Jeg er bare så trøtt i det siste.

Eksemet/ utslettet i ansiktet var på sitt verste for en liten uke siden, men etter det forsvant det nesten helt. Gleden varte ikke så lenge, for det kom tilbake etter en dag eller to. Dessverre. Jeg nevner dette, fordi jeg tenker kanskje at det henger sammen. Det at jeg føler meg så sliten, og utslettet.. Vet ikke helt. Kjedelig er det i hvert fall.

Men tilbake til overskriften. Vennskap mellom pasienter. Personlig liker jeg ikke dette ordet, pasient, for man er jo mer enn bare det. Mennesker har navn.

Jeg vet ikke helt hva dere var ute etter å høre om når dere lurte på om jeg kunne skrive noe om dette, men jeg skal fortelle litt om mine erfaringer. Når det kommer til det å knytte bånd med jenter (gutter) som sliter med en samme form for sykdom som deg selv, er det vanskelig å se om man er venner pga forståelse dere inimellom, eller om man faktisk kunne vært venner om ingen av dere hadde slitt med f.eks en spiseforstyrrelse.. Når man er syk er det mange som ikke forstår seg på deg, eller sykdommen, og da er det godt å vite at det finnes andre i samme situasjon. Forståelse er viktig, spesielt når man føler seg uforstått av folk flest, selv de som står deg nærmest. Kanskje dem spesielt..

Det er mange herlige jenter jeg har blitt kjent med i løpet av sykdommens løp. Jenter som alle sliter på hver sin måte, og som alle er enten veldig syke eller på bedrings vei. Jenter jeg har blitt glad i. Men i tiden jeg gikk inn i behandlingen på Capio, da jeg virkelig ville kjempe for å bli frisk, har jeg måttet gi slipp på mange av dem. Bryte kontakten, om så bare litt eller fullstendig. For min del er det slik at jeg er kommet lengre enn flere av mine venner som sliter med en spiseforstyrrelse, og det er vanskelig å se at de ikke har klart det jeg har fått til- enda. Personlig opplever jeg det som veldig fort gjort å henge seg opp i hvordan de andre har det, og det gjør at jeg strever mer med mine egne problemer også. Det er ulempen ved å ha kontakt med jenter i samme situasjon som deg. Det har på noen måter styrket anoreksien å snakke med andre syke.

Men det er noen få jeg holder kontakt  med. Jenter som selv er mye bedre psykisk enn de var da jeg først ble kjent med dem. Jenter jeg har blitt oppriktig glad i, og som jeg kunne blitt like glad i om det ikke var for spiseforstyrrede tanker og historier. Herlige jenter jeg kan være min friske jeg med- dele interesser og livsgleder. Det synes jeg er viktig.

Friske vennskap som kan vare når man har “mistet” sykdommen.

1 kommentar:

  1. Så absolutt, så absolutt!
    jeg har dannet meg flere vennskap som holder sterkt til tross for at flere av oss er kommet langt i prosessen for å bli frisk. <3

    SvarSlett