mandag 4. juli 2011

4- Hvor er jeg i dag i forhold til fem år siden?

Et godt spørsmål som har fått meg til å reflektere mye over de siste årene. Fra fjorten til nittenåring, fra den vanskelige puberteten til å gå den voksne veien. Store forskjeller, skarpe kontraster.
Fjorten år gammel, som regel en vanskelig alder for de aller fleste. Jeg med mine fjorten år, var ingen unntak. Jeg var nok ikke en av de rebelske tenåringer som dro på fest og ekspirimenterte med alkohold og små “ulovlige” rampestreker. Nei, jeg drakk aldri alkohol, og fenomenet FULL er dagen idag enda ukjent for meg.
Men humørsvingninger, humørsvingninger hadde jeg så absolutt. Man er umoden, står foran vanskelige valg. Valget mellom riktig og galt, skal jeg være den snille eller den slemme? Skulle jeg motsi mine foreldre, eller høre på det de fortalte meg?
Usikker, naiv, sta og redd- det er hvordan jeg ville beskrevet meg som fjortenåring.

Jeg var usikker på menneskene rundt meg, men likevel mest på meg selv. Jeg visste ikke hva som var min plass her i verden, hvordan jeg skulle være og oppføre meg, kle meg eller hvem jeg skulle henge med for å ikke bli mobbet av dèn grunnen. Jeg vet at jeg alltid har hatt den, i mine øyne, positive egenskapen at jeg på tross av hva andre syntes, gjorde eller kledde meg som jeg selv ville. Jeg gikk min egen vei, løs fra hva mine venner bestemte seg for. Jeg har aldri hatt problemer med å stå for det jeg har lyst til, og har takket være den grunnen alltid valgt det jeg har trodd var riktig for meg. Men lett var det ikke, for jeg har jammen meg fått mange negative (positive likeså) kommentarer, nettopp på grunn av mine tanker og planer.
Jeg var misfornøyd med meg selv. Jeg merket at jeg ble mer og mer kroppsfiksert når det gjald former- det verste som har skjedd i livet mitt er at jeg fikk hofter og pupper, og den tanken slår meg enda til tider. Bukser som jeg plutselig ikke fikk over rompa lenger, gensere som ble for stramme, osv. Det var fælt, veldig veldig fælt. Enda har jeg ikke kastet et par av mine bukser i barnestørrelse- mest fordi jeg på mitt sykeste hadde tro på at hvis jeg mistet en del kilo, så skulle jeg passe i mine barneklær igjen. Stor jente ville være småpike i kroppen, men likevel så utrolig gjerne bli voksen og leve mitt eget liv. Men mestringsfølelsen var ingen steder.
Tanker rundt mat og kropp ble sterkere og sterkere, mobbingen ble for mye å takle, og situasjonen hjemme kunne være nokså anstrengt til tider- mye på grunn av meg, tenker jeg..  Jeg var en innelukket person, klarte ikke å fortelle om hverken mobbingen og mine dårlige tanker om meg selv. Jeg gav alt jeg hadde for å skjule sannheten fra mine foreldre, men når jeg ser tilbake i tiden, innser jeg hvor mange små hint jeg prøvde å gi mine nærmeste, eller for eksempel sosiallæreren på skolen. Ingen som visste hva som var galt, og jeg selv klarte ikke å sette fingeren på det heller. Jeg tenkte vel mest at jeg overdrev- det var jo det folk sa til meg også. Jeg var bare vanskelig, en fjortenåring i puberteten.

Nå har jeg innsikten jeg trengte så sårt på den tiden. Jeg vet hva som gikk galt, jeg vet hva som måtte til for å snu mitt liv som forvirret og trist tenåring. At det var en alvorlig anoreksi som åpnet mine øyne, var kanskje flaks i uflaksen.
Jeg føler meg viljesterk, fortsatt. Usikkerheten ble, og blir, langsomt byttet ut med en tilfredsstillende trygghetsfølelse og bestemthet. Jeg kan reflektere, forstå og utstråler mindre sårbarhet en før- noe jeg tror er en av grunnene for at jeg ikke lenger er noe mobbeoffer, samt med at både jeg og mine “mobbere” har vokst opp, og mobbing er vel egentlig ikke annet enn barnslig..?
Jo, jeg ser utviklingen jeg har gått gjennom. Skulle mer enn gjerne gjort ting annerledes for fem år siden, men likevel er det denne veien jeg har gått, og denne veien jeg lærer meg å akseptere at jeg vandret. Jeg kaller det min berg- og dalbane, for bortsett fra mange negative erfaringer har jeg også opplevd mye fint, men alltid en gjeng venner som støttet meg i mine valg og handlinger. Jeg tror livet alltid vil ha sine opp- og nedturer, men nå står jeg sterkere i mine sko, og jeg vet bedre hvordan jeg skal håndtere hverdagen enn det jeg klarte for fem år tilbake.

2 kommentarer:

  1. Så godt å høre at du ikke lenger tar deg nær av mobbernes kritikk. Du er deg selv, og det er mer enn godt nok!! Det er jo derfor jeg (og så mange andre) er så glad i deg! Du er ei fantastisk jente, Anne. Akkurat sånn som du er. Takk for at du er du!

    Knuseklem fra meg <3

    SvarSlett
  2. Tenk om man kunne visst da det man vet i dag..dessverre er det ikke sånn,og dermed tar man valg man tror er riktigst der og da. Men med alderen kommer også visdom,og man lærer alltid. Du har kommet deg langt på veien,og jeg vet at du også vil komme deg enda mye lengre :)

    Klem

    SvarSlett