søndag 10. juli 2011

Den lange veien til FRISK.

Av og til..
Ja, av og til er motivasjonen lik nul. På bunnen. I dag ligger jeg litt nede, her hvor jeg synes det er så skummelt å være. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli her, at jeg kjemper meg ut av dalen og tilbake til der det er greit. Men jeg vet også at jeg må passe meg ekstra mye.
Farene ligger rundt hvert eneste hjørne, gjerne i ubevistheten. Glemme å bruke smør, spise litt mindre her og der, henge seg opp i vanskelige følelser, eller ta til seg alt det som blir sagt på en negativ måte(…) Det er så fort gjort å falle tilbake. Så fristende å gjøre alt du kan for å få vekk ubehaget, bare for å lette litt på trykket. Tanker som “Bare en liten stund med noen anorektiske handlinger, bare for å gjøre det litt enklere i noen timer, og så tilbake til det friske”. En felle som mange tråkker i, og jeg er en av dem som har tatt denne lettere veien når trykket ble for tungt å bære på. Dessverre er det en vei i fotsporet til frøken Anorexia, og når man en gang har gått i den er det vanskelig å ombestemme seg for å gå motsatt vei. Man går ett steg tilbake, og hvis du enda har kreftene og viljestyrken til å kjempe igjen, må man orke å gå det samme stykket EN GANG TIL.
Det er ikke sånn at jeg har blitt slått knock-out nå, men det er visse ting som bremser for motivasjonen. For en drøy uke siden var ikke formen på topp, noe som innebærer ingen trening, en sliten kropp og lite ork til noe som helst. Hoften låser seg også hele tiden, og det er nokså smertefult. En virkelig gledesdreper som spiseforstyrrelsen gjerne ville utnytte. Jeg ga den ikke lov. Derimot gikk jeg opp den siste kiloen, og jeg ga kroppen den hvilen den trengte. Anorektiske tanker blir dermed større, vanskeligere å holde borte. Så kunne jeg trene igjen, da formen var bedre. Men det er utrolig hvor fort det går bakover med kondisjonen og styrken i kroppen når man har vært uten trening i noen dager- Jeg føler meg enda litt svakere i kroppen enn for noen uker siden, og det er en god grunn for disse syke tanker å fortelle meg at det er hos meg feilen ligge. Altså er jeg svak, jeg klarer ingenting. “Bare gi opp igjen, din taper”. I et rasende tempo blir du angrepet av negativiteten som foregår i hodet ditt, og det sliter deg ut. Det sliter MEG ut.
Så her er jeg nå. Ferdig gråtet etter å måtte forklare min nærmeste hvordan jeg må kjempe, og hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. En smule irritabel og klønete (det er vanskelig å ikke knuse et glass eller to, eller å holde en kniv for den sags skyld), og uforutsigbar til tider. Tilfriskningsprossesen er jammen meg ikke lett å gå gjennom, og det kan ta lang, lang tid.
Men ellers har jeg det fortsatt veldig bra, så ingen grunn til beskymring altså, det blir bare litt for mye til tider, spesielt med tanken på at jeg nesten går tre måneder uten prof. hjelp av psykolog.. Man vil jo dessuten ikke la det gå ut over en man er glad i, men jeg trenger rett og slett å få det ut noen ganger.
I morgen er jeg klar for en ny uke med fine timer på treningssenteret. Jeg tenker at så lenge jeg har det litt tøffere en stund, så skal jeg ikke på noen skikkelige tunge timer med steps eller Mrl (tung styrke), men jeg drar heller på rolige og meditative YOGA timer, og trener styrke fra min egen styrkeprog. 2x i uka. Akkurat nå tror jeg det er det beste jeg kan gjøre, for å unngå at treningen blir til tvang, men også for å unngå at jeg depper i sofaen hele uken.

Yoga har blitt en absolutt favoritt. Pusteteknikken, roen og meditasjon er virkelig tilfredsstillende når det føles kaotisk i hele kroppen og hodet..

2 kommentarer:

  1. Det tar lang tid å bli frisk,det skjer ikke over natten,og selv om du har kommet veldig langt,og har kommet dit hvor de vil ha deg vektmessig,så betyr ikke det at tankene ikke kommer. Halve jobben er å jobbe imot tankene. Synes du gjør en flott jobb jeg :)

    Klemmer

    SvarSlett
  2. I feel you! Jeg hadde aldri trodd at vedlikeholdsarbeid var SÅ vanskelig. jeg trodde liksom at enten var jeg syk, eller så var jeg frisk. Naivt? Ja.

    Stå på snuppa! Tillat deg å ha de følelsene du har, ikke la anoreksien nekte deg å ha dem. Del dem heller med dem rundt deg.

    Varm klem.

    SvarSlett