torsdag 4. august 2011

Jommen da

Så lite å skrive om, så lite inspirasjon og motivasjon til å sette i gang med et langt og innholdsrik innlegg. Hvor er det blitt av ordene?
Dagene går forbi i et raskt tempo, ukene nærmest flyr. Jeg tilbringer store deler av tiden med x sine lillesøstre. Handler mat, og oppholder meg noen timer på treningssenteret og Oasen kjøpesenter. Søstrene til x er noen nydelige små jenter, og jeg trives godt i deres selskap, selv om jeg savner litt å være med noen på min egen alder også. x Jobber fortsatt, så det er opp til meg alene å fylle dagene med aktiviteter eller lating i senga/på sofaen. I dag dro jentene på tur med moren deres og de blir borte i en uke, så jeg satser på noen stille dager framover. Hva blir det å finne på alene, her hvor jeg ikke våger meg på noen sykkeltur til byen (ja, jeg roter meg fortsatt bort i Haugesunds forvirrende gater), og lommeboka har ikke sin arme råd til bussbilletter? Kanskje jeg skal spørre mormor og morfar om vi kan kjøre en tur til Karmøy, siden de spurte meg om jeg hadde lyst til det en dag… Kanskje det.
Jeg har prøvd å leve som en vegetarianer i noen uker nå, og jeg synes egentlig det går strålende fint. Samt god samvittighet i forhold til dyra, så føler jeg meg mye lettere. Det finnes utrolig mye gode vegetariske middagsretter m.m. og jeg har ikke savnet å spise kjøtt eller fisk i ett sekund. Jeg føler dessuten at man blir mye mer kreativ i matveien som vegetarianer. Bønner, linser, nøtter, korn av flere slag enn jeg trodde eksisterte…
Spiseforstyrrelsen har jeg kjent svær lite til i det siste, og vekten har utrolig nok holdt seg HELT stabil i flere uker nå, og det er en NY og FANTASTISK DEILIG opplevelse. Det er også tilfredsstillende at den selv i overgangen til vegetarianer ikke har rørt på seg, så jeg ser i hvert fall ingen vits i å spise kjøtt igjen. Jernlageret mitt har jeg nok fyllt opp igjen snart, og det går fint uten noen form for tillskudd. (Tok blodprøver da jeg i startfasen følte meg så trøtt, pga mistanke på jernmangel, og det viste seg at jeg hadde litt) I starten var det litt vanskelig å finne ut av matvarer som dekker alle vitaminer og mineraler, men jeg tror virkelig jeg har fått greia på det nå, og jeg kjenner meg ikke så sliten lenger.
Forresten:
Mamma, pappa..
Hvis dere tilfeldigvis skulle komme til å lese bloggen min mens dere er på ferie, så hadde jeg tenkt å fortelle dere at jeg har bestemt meg for å ikke spise kjøtt lengre altså. Men det ble for dumt å sende det i en melding, synes jeg. Håper dere har det fint der!

Over til noe helt annet- Det under to uker igjen til vi flytter til Trondheim. Det begynner virkelig å nærme seg nå, og vi gleder oss kjempe mye til å bo for oss selv. Internatliv og hjemme hos foreldre blir litt kjedelig etter hvert, he he. Vi får vel begynne å pakke denne helgen, med tanke på at ukene har fått seg noen vinger til å fly sånn alt for fort. Plutselig er jo dagen der! (GLEDE!)
Jeg er litt spent på hvordan jeg skal dra med meg den stakkars Pesto (hamsteren, ikke maten) på bussen eller i bilen. Håper at vi blir kjørt til Lillehammer, for jeg vet egentlig ikke om det er lov med husdyr på bussen en gang, og i tillegg har jeg en svær koffert plus ny symaskin (!) som jeg fikk av mormor og morfar. Jeg er blitt bortskjemt her i Haugesund, men det skal jeg ikke klage om nå.
Kanskje på tide å finne ut hva jeg skal fylle denne dagen med…

4 kommentarer:

  1. Helt herlig å høre!
    Håper du kan fortsette denne fantastiske utviklingen. Keep going! <3

    SvarSlett
  2. Av og til så får man bare litt bloggtørke og selv om det skjer ting i hverdagen,så finner man liksom ikke noe fornuftig å skrive om...
    Kjempebra å lese at det funker å ikke spise kjøtt og fik,man har jo masse å velge i likevel :)

    Blir spennende å bo for seg selv da,regner med at det kommer til å gå kjempebra :)

    klem

    SvarSlett
  3. + symaskin, den var litt morrsom :D Symaskin er tungt ass... Hvorfor valgte du ikke tog, du har jo mye mere bagasjeplass der :)

    Flott at det går bra med maten :)

    SvarSlett
  4. Syntes det er så godt å lese at spiseforstyrrelsen har vært litt fraværende og at du kan kjenne på følelsen hvordan det er når den ikke er til stede hele tiden. :-) Flott! Godt jobbet :-)

    SvarSlett