fredag 16. september 2011

Hvilke ord

Jeg eksisterer enda.
  Bare så det er ute i verden.

                                                                 Hei

Jeg føler det som lenge siden jeg har skrev et ordentlig innlegg på denne bloggen. En smule tragisk kan man si, også litt kjedelig, men mest av alt synes jeg det er trist. Det er så mye som skjer, så mange tanker, og så grusomt store mengder med vanskelige påkjennelser- både kroppen og hodet sliter med dem. Ord raser gjennom hodet, og jeg strever med å få tak i dem. Det er som om alt flyr forbi meg nå til dags.
Første skoleukens bihulebetennelse har vinket farvel, og mens jeg vinket tilbake, tok jeg imot en forferdelig plagsom og vond hoste. For en uke siden hostet jeg nesten opp noen av mine indre organer, men nå er denne hosten heldigvis druknet i hostesaft og halspastiller, samt paracet og timesvis med søvn. Dessverre dukket en vond skulder/bryst opp idet min såre hals ble finere igjen. Hosting kan visst ha sine merkelige konsekvenser. Tredje legebesøk, smertestillende og muskelavslappende ble en del av matprogrammet.
Kroppen er altså sliten, men hodet kjenner også sitt strev. Skoledager blåser avgårde. Norsk, historie og matematikk får timene til å rase forbi. Og jeg klarer så vidt å henge meg på stormen. Heldig var jeg som ikke gikk glipp av så alt for mye fag mens jeg lå syk i senga. Jeg var også så heldig at jeg fikk med meg den første matteprøven, innleveringen i norsk, og en innviklet prøve i historie hvor jeg ikke klarte å komme med viktigere ting en fakta rett fra læreboka- altså ingen drøying, refleksjoner, sammenligninger og annet som jeg egentlig burde ha kommet med.
Det er tungt. Jeg visste det skulle bli tøft, og jeg hadde forberedt meg så mye det lot seg gjøre i sommerferien. Men jeg må virkelig manne meg opp for å dra meg selv på skole hver dag. Enda verre er å bli der til skolen slutter. Krevende er det, likeså fysisk som psykisk. Å sitte forran i et klasserom gir meg en klaustrofobisk følelse av å være innestengt. Å ikke kunne flykte når faren kommer. Døren er på andre siden, og vinduet er vel ingen ting å satse på heller, med mindre vi hadde hatt klasserom i nederste etasje- og det er altså ikke tilfellet.
Likevel har jeg ikke mistet troen på at jeg klarer å gjennomføre et skoleår, men det gjelder å bite sammen tennene.
I dagens samtale, med psykologen på Nidaros Dps, kom det for første gang en del ustoppelige tårer. Med maskaraflekker under øynene prøvde jeg å høre på det han hadde å komme med av kloke ord, og jeg gjorde mitt for å svare når det ble stilt et spørsmål. Det er en god stund siden den siste timen som inkluderte tårer, men selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke gråte som en liten unge, så var det egentlig litt godt å få det ut. Til tider er det greit å la noen andre putte ordene i din munn, så slipper du selv å grave opp setninger som ligger langt nede i jorden. Jeg føler meg direkte skitten når det viser seg at problemene fortsatt er der (noe som ikke betyr at jeg ikke har det bra, for livet mitt er faktisk mer okei en den noen ganger har vært). Det er tøft å bringe vonde følelser til overflaten når det eneste du vil er å ignorer dem. Nekte at det er der.
Jeg hater slike samtaler, men det er litt godt også.

Det er det.

2 kommentarer:

  1. Bit tennene samen Anne,du klarer dette skoleåret,du har såvidt begynt,og alt er nytt og uvant. Det går seg nok til.

    Få ut tårene,du trengte det nok vesla :)

    <3

    SvarSlett
  2. "Tears are words the heart can't say." Du har godt av å få det ut, Annemor <3 Jeg synes at du er knalltøff som ikke gir deg, til tross for at det er vanskelig å henge med i svingene til tider. Husk og tro på at bedre dager vil komme! Gled deg til dem, når livet ikke spiller helt på ditt lag. Jeg har stor tro på deg, og jeg gleder meg til jeg får se deg igjen. Du er ei herlig jente, og det kan ingen ta fra deg! Selv har jeg en lei tendens til å måle selvbildet mitt i prestasjoner, men det er bare tull.

    Jeg er glad i deg <3

    SvarSlett