mandag 3. oktober 2011

En følelse av

Det var som pang at jeg realiserte meg noe. Jeg kjenner tristheten igjen. Den fordømte tristheten som har vært tilstede gjennom en lang periode. En tristhet jeg ikke klarer å plassere. Hva som framkaller trisheten? Ikke spør meg. 
En følelse av tomhet, og kanskje mangel på sol. Det henger over hodet mitt som en liten, men mørk og truende regnsky. Dråpene kan falle på kinnet mitt når som helst. Jeg fatter ikke hva som er grunnen. Har jeg noe rett til å føle meg nedenfor når livet mitt egentlig er veldig godt sånn som det er nå. Det kjennes urettferdig at jeg skal være nedstemt når jeg har skole, kjæreste, en hamster og en mindre grad av angst. Apetitten er ikke helt borte, jeg har to ben og to hender- jeg kan skrive og tegne og lese og se. Jeg burde ikke klage. Men likevel. Likevel henger den der. En mørk sky som gjemmer hverdagens farger. Ting er grå, svart og hvit. Pefekte eller fulstendig gale.
Det kan være min historie. Min fortid med anoreksien, med ansten og oppgittheten. Tanken på den tiden der livet dreide seg om ingenting annet enn kalorier og løgn. Trening, oppkast, underspising, overspising. Lureri og hykleri.
Det er nesten som et savn. Det høres patetisk ut, og jo, det er sikkert det. Men det er den tanken om at jeg hadde et mål i livet mitt. Jeg skulle bli tynn og en bedre person, perfekt. Jeg var på god vei- hvertfall til det førstnevnte. Nå er den perioden forbi, ferdi, finito. Jeg lever mer enn noen gang før, og kanskje det er det som skremmer meg. Planene var klare. Jeg hadde et dypt ønske om å studere fysioterapi. Jeg elsket tanken. Jeg skulle flytte og begynne på nytt. Naivt.
Årsaken til en så tom tristhet. Er det lov å savne den onde jævelen av en Anoreksia? Er det i det heletatt normalt å føle det slik? Mine drømmer er nesten gjennomsiktige. Fysioterapi er fortsatt i mine tanker, men det høres plutselig ikke så fristende ut lenger. Jeg er lei av skole, lei av å lære ting fra en hard stol i et kald klasserom. Jeg vil ut i verden. Reise, oppdage og leve livet. Eller vil jeg? Kjærsten og jeg skal vare evig, om du spør oss nå. Jeg er redd for å miste. Redd for å aldri bli fornøyd med livet mitt som frisk, redd for å miste de som er meg kjær. Å holde ut dette skoleåret seg mer og mer umulig ut. Jeg vet det ikke er det! Jeg vet jeg klarer, men grunnet mange syke dager hjemme i senga får jeg denne angsten. Ubehaget av en følelse som mislykkenhet. Som en taper.
Dette er bare tanker. Følelser. Ikke nødvendigvis sanne hendelser. Men i hodet mitt er det ikke annet enn sannheten. Jeg føler det, i hjerteroten og magesekken. Magen vrir seg i mange tusen retninger når jeg skriver dette her. Kvalmen gjør meg enda mer trist.
Forsvinn sier jeg.
Dra deg vekk her ifra.

3 kommentarer:

  1. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, Annemor. Men tro meg; det vil lønne seg på sikt, hvis du bare står i det.

    <3

    SvarSlett
  2. Synes ikke det er patetisk i det hele tatt jeg.

    Tenker at når man har en spiseforstyrrelse, så blir det nesten som et kjæresteforhold. Uansett hvor destruktivtet forhold har vært, så er det likevel helt naturlig å savne eksen sin innimellom...Rett og slett fordi ting ikke er svart/hvitt...Anoreksien hadde noen "positive" sider og i tilegg til alt det negative, og det er vel disse du savner?

    Tror man skal la seg selv savne litt, så lenge man også husker å minne seg selv på hvorfor man "slo opp" med spiseforstyrrelsen i første omgang.

    SvarSlett
  3. Du savner den gamle formen for mestringsstrategi, den ga deg en god følelse, at du mestret det "perfekt", nå mp du jobbe hardere,fordi du skal mestre på så mange andre plan også. Føler du at de mestringene du klarer nå, gir deg samme følelse som da du mestret anoreksien? Klarer du å klappe deg selv på skulderen for alt du FÅR til?

    <3

    SvarSlett