søndag 9. oktober 2011

Et sosialt liv etter spiseforstyrrelsen?

Jeg har ingen.
Ingen vennine å sladre med, dra på kafeer, fest, og lignende.

Jeg føler meg ensom.
Jeg har alri nevnt dette før. Jeg synes det er en smule flaut. Det er jo ikke slik at jeg er totalt uten venner heller. Jeg snakker nå med folk, er ute blandt dem på ballett og skole. Men på fritiden er det bare meg. Meg og kjæresten, men selv om en kjæreste dekker så å si all behov for nærhet, så savner jeg den intense kjærligheten som to venninner kan ha. Å le sammen, gråte, dele sine hemmeligste hemmeligheter, finne på masse tull, dra på shopping eller se på film- whatsoever, ikke alt man snakker om med sin kjære heller. Det finnes ting oss jenter imellom. En ting jeg savner sterkt.
Før hadde jeg en haug med venner. Jeg var mest hos andre enn hjemme hos meg selv. Hadde alltid en bestevennine å henge med. Var aldri alene. Jeg var kjent som en fnisende og hyper-sosial jente, og mistrivdes alene. Jeg mistrives alene NÅ.
Hvordan får man tilbake sitt sosiale liv, etter spiseforstyrrelsen har tatt de mest kjære ifra deg, kanskje for mange år siden? Skulle gjerne hatt noe svar.
Anyone.

16 kommentarer:

  1. <3<3<3<3<3
    jeg VET hvordan følelsen av ensomhet kaprer alt av følelser i en tilfriskningsprosess... Man mister så forferdelig mye sosialt grunnet denne jævlige sykdommen, og det tar gjerne lang tid å bygge opp igjen et godt sosialt nettverk i etterkant.. helt forferdelig..
    sender deg en god klem, og ønsker deg alt det beste

    SvarSlett
  2. Kjenner meg veldig igjen! Har så og si ikke noe sosialt liv igjen pga. sykdommen. Får håpe det kommer seg etterhvert <3

    SvarSlett
  3. kjenner meg igjen i det du skriver her.. Det er vondt å ha det sånn Anne! I Know. Selv har jeg noen venner, men få, men allikevel så savner jeg det å kunne ha mange, det å kunne samle inn vennene til en fest og kan romme litt fler enn to eller en. jeg er sikker på at vi skal få det til etterhvert, men jeg tror litt på at det er vi som må ta tilbake kontakten, kanskje har du noen gode venner før som ikke visste hvordan de skulle forholde seg til deg når sykdommen kom men som du kanskje ønsker å bli mer med nå? Håper du finner ut av dette :)

    SvarSlett
  4. Jeg skjønner hva du mener, når man er som sykest og ikke orker den sosiale kontakten eller når man må bruke all sin tid på å bli bedre, så er det mange venner som faller fra. Jeg er heldig og har noen som ikke har gitt meg opp, men frykten for at det skal skje, er der.
    Kanskje må du bare ta steget ut og sende en melding til en gammel venninne? Håper du finner noen, du fortjener å ha det godt. <3

    SvarSlett
  5. Du er så absolutt ikke alene om dette her. Det å bygge opp et nettverk tar tid, og det krever endel. Jeg har merket det nå, begynte, veldig bevisst, i sommer med å bygge opp igjen et nettverk. Jeg jobber og jobber og merker at det krever endel, men det er jo selvsagt positive sider, det er jo derfor jeg gjør dette. Å bygge opp noe som har blitt brutt ned i årevis tar tid, jeg må gi det tid, det må du og.

    Og jeg tror ikke vi trenger være så flaue som vi er, for det er ganske mange som ikke er supersosiale til enhver tid, det bare virker som om så mange har et perfekt sosialt liv noen ganger.

    SvarSlett
  6. Jeg kjenner meg smertelig godt igjen. Føler en konstant ensomhet, spiseforstyrrelsen har tatt fra meg alt sosialt liv. Frustrasjonen er stor over å ikke ha noen venner lengre... Skulle gjerne ha funnet svaret selv, men finner litt trøst i å vite at vi er flere som er ensomme etter sykdom.

    SvarSlett
  7. Know what you mean. Det gjør vondt å miste de rundt seg fordi de er redde for å være rundt deg (hvertfall slik i mitt tilfelle) fordi de synes det er vanskelig å forholde seg til deg.
    De rundt oss er bare mennesker de oxo, men det endrer ikke det faktum at de siste man trenger når ting er vanskelig er venner som trekker seg unna. Det gjør nok vondt for de oxo å måtte trekke seg unna, men det er vanskelig å la være å føle seg sviktet. Da blir utfordingen veldig stor når relasjoner skal bygges på nytt.

    SvarSlett
  8. Dette er noe som er sårt å stå på sidelinjen å se på også.. Er kjæreste med ei jente som har slitt seg gjennom noe som for meg føles som alt som bare går an å bi plaget med, og nå har også hennes sosiale antenner begynt å ønske seg kontakt med omverdenen som hun mistet for flere år siden.
    Håper at dere som sliter/har slitt med dette monsteret klarer å stable dere på bena igjen, og får bygd opp igjen det viktige sosiale nettverket som vi alle er helt avhengige av.
    Lykke til!
    - Hilsen "vitne"

    SvarSlett
  9. Takk for alle kommentarer. Blir satt stor pris på <3

    SvarSlett
  10. Kjenner meg veldig igjen i denne ensomheten...

    <3

    SvarSlett
  11. Kjenner meg så igjen... Som jeg skrev på FB skulle jeg så inderlig gjerne ha reist og besøkt deg NÅ, om jeg bare hadde hatt tid og råd. Kommer aldri til å glemme da vi møttes i Haugesund i sommer! Da fikk jeg virkelig føle på dette spesielle venninne-båndet igjen, for første gang på flere år. Skulle ønske vi hadde muligheten til å kunne treffes mye oftere <3

    SvarSlett
  12. Hm...nå slenger jeg bare ut et forslag her altså: Kunne du ikke tenkt deg å være med på åpen kveld på iks en gang? Det er sosialt, men ikke så sosialt at det er slitsomt, og folk er veldig hyggelige!

    SvarSlett
  13. Kaosviljer: Absolutt! Kunne veldig gjerne tenkt meg det. Men hvor, hva og når, tør jeg spørre :) ?

    SvarSlett
  14. Kristine: Jaaa, det var gode tider! Du er fantastisk å ha som venn. Det er trist vi er så langt unna hverandre, for med deg kan jeg le og stole på :-) Kjempe kjempe glad i deg!

    SvarSlett
  15. Så bra :D Neste åpen kveld er onsdag om to uker. Det er i fjordgata 19(Det står IKS og mental helse i vinduene)(Du går forresten inn BAK bygningen, fra en bakgate der det er skilt for cafe nr 19)

    Hva: Vi bare snakker om høyt og lavt og drikker te og strikker etc :)

    Hvis du er litt usikker kan jeg godt møte deg utenfor eller noe så du finner veien :) Det er litt forvirrende første gangen.

    SvarSlett