onsdag 5. oktober 2011

Hei “J”

De styrer meg tilbake til et tomt og svart hull. Ustoppelige tanker. En periode i livet mitt, slettet fra hukommelsen. Ofte har jeg satt meg i tidsmaskinen, tilbake til den ene dagen. Dagen som ser ut til å være ikke-eksisterende. Jeg vet det finnes der ute. Spørsmålet er bare, HVOR? Hvorfor husker jeg ikke, det er noe jeg lurer på. En hendelse som har preget min hverdag til det verste i mange år. Hvordan har minnet gått fortapt?

Jeg går tilbake til sommeren totusendogåtte. Min kusine var på besøk, og sammen med familien min dro vi på tur i fjellet en dag. Regnet hadde falt natten før, men nå skinte sola og det var fint. Vi tok heisen til toppen av Hafjell. Jeg husker sure fjes. Surest av alle, det var meg. Uenighet og krangling, definitivt. Ikke vet jeg hvorfor, men sannsynligheten for at det var en liten og ubetydelig ting er stor. Det neste jeg husker er at de går, men jeg blir sittende på en stein. Sint, skuffet og selvhatende. Det var angsten for å gå meg vill, for å være alene, som til slutt fikk meg til å ta beslutningen om å følge etter dem likevel. Men med en god avstand oss imellom.

Det var den sommeren. Den dagen at jeg skrev mitt livs skummelste brev. Bare et skrik om hjelp, direkte og hemmelig. Kort fortalt skrev jeg to sider om at jeg ble mobbet. Og om at jeg gjorde DET. Brekninger og oppkast. Ingen ord om når det startet. Bare et “jeg har gjort det igjen”. Lengre tilbake i tid nekter hukommelsen min adgang. “Hei J. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”.

I skrivende stund har jeg ikke tvunget opp maten min på seks måneder.

1 kommentar: