mandag 31. oktober 2011

Pride

Å gå med hevet hode.

Ikke alltid like lett, nei, faktisk nokså vanskelig.

Jeg har i mange år stirret i bakken. Fått mer enn nok tid til å studere småstein og gammel tyggis. Jeg har holdt fokus på mine egne føtter og ikke sett noe særlig rundt meg. Kanskje det er det som skyldes min dårlige retningsans også?

Jeg har ikke sett, ikke vært tilstede.

Dårlig holdning, sjenanse, skam eller et forsøk på å usynliggjøre seg selv. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som holdt hodet bøyd. Er jeg vel..?

Hvorfor nevner jeg dette nå. Jo, det har seg slik at jeg realiserte meg at jeg har forandret meg. Nå som jeg føler at jeg har det litt bedre med meg selv og med menneskene rundt meg, går jeg som regel med hevet hode. Fram med brystet og tilstede der jeg går eller står. Stolt, om man kan kalle seg selv det? Jeg ser faktisk hva som skjer rundt meg, hvem som går forbi eller hvordan gatene ser ut. Dette er noe nytt, noe ganske så fantastisk når man tenker over det.

Før var selvfølelse en ukjent fenomen. Jeg tror jeg har skiftet mening, og tenker det er helt ufarlig å unne seg litt av dette. Selvfølelse, nå.

1 kommentar:

  1. Kjenner meg veldig igjen i akkurat det perspektivskiftet, og det er utrolig hvor mye bedre man får det med seg selv når man klarer å gå med hevet hode! Man går glipp av så mye ved å bare se ned..

    Jeg var akkurat slik som du beskriver i dette innlegget, jeg gjorde meg selv utilgjengelig for omverdnen og vice versa.
    Men når du endelig klarer å løfte blikket, om ikke mer enn en ørliten centimeter (veldig krevende, ikke sant??), først DA oppdager du at verden ikke er så ille alikevel. Det er SÅ mye å kjenne, lukte, se, høre, føle, smake (ja faktisk) på der ute, og det er et stort og overveldende skille.

    Tilstedeværelse er helt fantastisk, jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om det! :-)

    Klemmer til deg <3

    SvarSlett