fredag 18. november 2011

Den som kommer med stormen

Ikke som det siste året. Denne gangen skulle det ikke skje. Jeg var ferdig med det, skulle ikke åpne døra til den igjen. Ikke i år, nei. Men døren var ikke riktig lukket igjen. Den låste seg ikke, og dermed slapp skikkelsen seg selv inn. Den inviterte seg selv til mitt hus, mitt hjem. Blandet seg inn i det trygge, og forårsaket fare. Ut av ingensted kommer den og tar tak i mine armer, setter meg i håndjern. Grepet er kald, frysninger går over min rygg. Den hyler som ulven. Jeg holder for ørene, men klarer ikke å stenge skriket ute.

Dette året, denne gangen, skulle bli bedre. Bedre enn for ett år siden, bedre enn for to, tre, fire og fem. Jeg trodde jeg stod sterk i skoene, med begge føtter trygt ned på bakken. Men jeg hopper rundt på ett ben. Ustødig, farlig nær grensen. Og jeg vet bedre. Jeg vet at begge ben skal stå, stødig på trygge jord. Jeg vet hvor nøkkelen til håndjernet ligger, men det er noe som stopper meg. En usynlig, ubegripelig styrke fra ingenmansland. Gjør meg hjelpesløs. Oppgitt og redd.
Det stormer på innsiden. På utsiden og overalt.
Fotfeste finnes ikke.

For mange baller i luften gjør hverdagen tung.
Hvis jeg kaster en ball til deg..
..vil du så ta imot?

3 kommentarer:

  1. sender en varm klem for natten..

    SvarSlett
  2. Sender en klem, har ikke ord.. Veldig sterkt å lese..

    *klemmer*

    SvarSlett
  3. Husk hva du har lært og erfart <3 Ofte er det et triks å gjøre noe helt nytt. Noe annerledes. Ikke de samme tingene som fører til destruktivitet og kaos og at de samme tingene skjer igjen.

    Jeg er sikker på at du kan få et bedre skoleår <3 Ikke la stormen sluke deg.

    Stor klem

    SvarSlett