tirsdag 8. november 2011

En dag i februar da året var 2006

Når jeg prøver å finne ut hvor alt startet må jeg bla langt tilbake i dagbøkene mine. Det er litt vondt å skrape opp gamle sår, men det hjelper i lengden. Jeg er nygjerrig. En dag skal jeg finne ut hvor det gikk galt.

Onsdag, februar 2006Jeg er oppgitt. Jeg aner ikke hva jeg kan eller burde gjøre. Føler meg så utrolig forferdelig, og jeg klarer ikke å sette fingeren på denne følelsen!
Jeg kan ikke snakke om det, med NOEN! Ingen forstår meg her. Det er krangling og mas, og jeg blir kvalm av det. KVALM! Jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Prøvene på skolen går rett til helvete. Vær så snill, hjelp meg. Jeg er så teit! En dum bok kan jo ikke hjelpe meg med dette. Jeg er så dum. Jeg HATER meg selv! Og gjett hva- Jeg gir *** i at ander også hater meg.
Hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg sitter og skjelver her på skolebenken. En av mine venner sulter seg og ødelegger seg selv. Den ene vil løse problemer med den andre, men den andre gjør ting bare verre. Ingenting blir akseptert, ingenting er riktig! Jeg står i midten..
Følelsen av at dette blir til en eneste stor mareritt. Slik er livet mitt. Dagen i går fikk en dritt slutt! Jeg er så forbanna forvirret!! De siste to timene på skolen i går jobbet jeg og A. med prosjektet, Anne Frank. Disse timene i klasserommet er kaotiske. Alle er der, der og overalt. Jeg var så fjern at jeg trengte å gå ut, til gangen. A og M følget meg, men vi sa ikke ett ord til hverandre. Jeg stod og gråt der, i et hjørne i skolegangen, da plutselig I (sosiallærer)kom bort. Hun sa vi skulle sette oss på kontoret hennes for å snakke. Takk Gud for at hun selv var opptatt og ikke hadde tid til å sette seg ned med oss. Vi ble ikke sittende, gikk bare ut. Men jeg NEKTET å gå tilbake til klasserommet.
Så plutselig, som en stor sjokk og samtidig en liten lettelse, kom J.! Også hun lurte på hva det var, men jeg klarte IKKE å svare. A og M visste heller ingenting, så de måtte gå tilbake til timen. Derfor hadde jeg litt tid alene med henne, men den kjæreste J. som er den eneste i verden jeg føler meg litt trygg på. Hun fikk ikke så mye ut av meg heller, men hun var hyggelig.
Klart, L. hadde snakket med J. igjen! Herregud!!! Nå må jeg snakke med dem begge!  Seriøst, vær så snill og redd meg fra denne grusomme hverdagen. Av og til skulle jeg ønske at jeg var ikke-eksisterende. Men hva så da? Jeg trenger bare å få tankene vekk.. Hvem i alle dager klarer å få meg til å glemme alle de her vonde tingene?
Jeg har så mye mer å fortelle. For eksempel at jeg presterte sette klørne i mammas ansikt på grunn av noe teit konflikt, og derfor har jeg nå to røde flekker på armene mine- ÅÅ SOM JEG HATER MEG SELV!
Nå må jeg vel tvinge meg selv til å sove noen timer. I morgen er det skole igjen, men helst skulle jeg bare ha lyst til å forsvinne fra denne jordkloden.
Pokker.

// 14-årig Anne

3 kommentarer:

  1. Hei Gode Anne!

    Kjenner skikkelig til den følelsen. Er trist at du har hatt det vondt så lenge.

    Er kjempe glad i deg. Gir en klem til deg fra meg, Susanne.

    SvarSlett
  2. Det er så rart å lese ens egne gamle dagboknotater...Nå skulle jeg ønske jeg skrev ned det jeg følte før, men jeg fortrengte mine følelser også i dagbøkene og jeg kan ikke huske dem.

    Men takk og lov for dagbøker! En dør til fortiden.
    Det er vondt å lese iblant, men man kan i det minste tenke at man er kommet litt videre siden den gang.

    SvarSlett