lørdag 3. desember 2011

Final destination & Mørkets dypere tanker

Jeg har funnet min plass nå, endelig. Jeg har pakket ut eskene igjen, men denne gangen har jeg kastet dem eller gjemt dem langt vekk i boda. Jeg er lei av å flytte på meg. Lei av å måtte finne meg til rette, gang på gang. Men det er greit. Jeg er nemlig her. Her skal jeg bo, i hvertfall ut skoleåret, og muligens lengre. Alt etter hva jeg føler for, og hva mine planer framover kommer til å bli.
Jeg har gitt slipp på all stress, lagt fra meg en tyngde som jeg aldri i verden hadde klart å bære i et par dager til. Utslitt men lettet sitter jeg nå på min egen plass, mitt eget lille sted i en noe større studentby. Det er rolig her, og jeg er mer enn fornøyd med mitt søte lille rom og egen bad. At jeg må dele kjøkkenet med fem andre er ingen problem. Faktisk så har jeg nesten ikke møtt en sjel der inne. Jeg har det fint her, selv om det er langt ifra lik en egen leilighet- det er nok for denne gangen.
Tiden vil vise hvordan mitt forhold til kropp og mat kommer til å bli nå som ting har muligheten til å roe seg ned nokså masse. Om vektøkningen vil skje nå eller om noen måneder får jeg se når tiden er inne. Jeg orker ikke å gjøre dette til noen hastesak, for jeg vet av erfaring at det bare kommer til å knekke meg. Jeg orker ikke en lik vinter som i fjor. Jeg orker ingen innleggelser eller svimmelhetsfølelse fordi jeg tar på meg alt for mye ansvar. At jeg var på det samme punktet forige uke prøver jeg å slette fra minnet, og jeg legger det bak meg. Jeg nekter å la dårlige dager knekke meg fullstendig. Denne gangen skal jeg mestre dette. Jeg MÅ mestre det etter at jeg har feilet så alt for mange ganger!  Øvelse gjør mester, er det ikke det dem sier?
Det finnes nok motivasjon der ute. Ballett, sjokolade, herlige folk fra både skole og IKS, utdannelse(…) Nevnte jeg sjokolade? Nei, jeg har det slett ikke verst.
LYS OG GLEDE!Men likevel kommer denne tunge følelsen.
Denne verstingen som alltid dukker opp når jeg ligger nede. Den bruker all makten sin på å holde meg liten. Urørlig der jeg ligger i fosterstilling på det frosne underlaget. Den gjør meg kald, imun for all slags varme og kjærlighet. Men slike dager finnes, slike følelser har jeg piller for. Dette er motivasjonsdrepende stunder, men jeg har verktøy for sånt. Dessuten- hvorfor skulle jeg ikke bare la tårene få lov til å renne til tider? Hvorfor er det noe fy-fy?
Jeg føler at jeg må holde meg sterk, vet at jeg må kjenne på livet, om det så er positive følelser eller negative. Jeg må face hverdagene som de kommer, med et smil eller med tårer, samma faen.
Har jeg som individ, like mye rett til å vise emosjoner som alle andre mennesker? Har jeg like mye rett på mat og drikke når kroppen vil ha?
Har jeg?

SÅ KLART AT JEG HAR!!

2 kommentarer:

  1. Min kjære<3 Det har du!

    SvarSlett
  2. Trenger ikke å tenke lenger enn et sekund før jeg vet at du fortjener å ha det bra og for å ha det bra så trenger kroppen også å ha det bra! :-) Sender deg gode tanker !:-) Klem <3

    SvarSlett