søndag 4. desember 2011

“Lysets kriger har drømmer. Drømmene fører ham videre”.

Skikkelig SPAM fra min side idag, men slike dager som dette er bare til å avsky. Jeg takler dem ikke, alt blir liksom så svart og dystert. Hvor i helsikke er lyset?

Som klistret til stolen har jeg sittet her, så å si hele dagen. Uten å røre meg. Jeg føler meg handlingslammet og utslitt. De eneste gangene jeg har reist meg var for å ta turen til kjøkkenet. Også har jeg dusjet, så det må vel ha vært det beste forsøket på å få tilbake en litt bedre følelse..

Men den gang ei.

Jeg føler meg stygg idag. Jeg er sliten, og det synes. Jeg har utslett i hele ansiktet, over øynene, munnen. På ryggen og armene. Ikke nok med at det klør noe sinnsykt, så vet jeg at det ikke vil gå over før vekten er normalisert og matinntaket regelmessig. Men det virket som flere lysår unna.

Denne dagen klarer jeg å grine over alt. Og da mener jeg alt. Tårer kommer når jeg ser en rørende film på youtube, og, til og med når jeg ser en episode av Bones. Tårene kommer når jeg sjekker om jeg har fått mail av kjæresten opp til flere ganger i timen, uten noe lykke. Når jeg tenker på hvor mye jeg henger etter på skolen sånn like før jul, når jeg får flashbacks til dagens generalprøve i Olavshallen med Step by Step, og når jeg har drukket min fjerde kopp kaffe og oppdager at jeg snart ikke har mer kaffe igjen(…)

Hvorfor jeg er en så stor sippeunge idag? Jeg vet ikke. Muligens fordi jeg har hatt slitsomme uker bak meg, og fordi jeg endelig har hatt tid til å sitte i ro de siste to dagene. Muligens derfor. Muligens fordi jeg ikke ser T på en god stund, fordi han har reist til en venn. Eller fordi jeg er i krig med kroppen. Kanskje det.

Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg hater denne dagen, og likevel vil jeg ikke at den skal ta slutt. Jeg vil ikke legge meg, redd for å lukke øynene, for å så våkne opp i en dag jeg har gruet meg til. I morgen, mandag.

Skole, med dette forferdelige synet av utslett. Med dette grusomme trynet. Redd for kommentarer om at jeg har vært borte en uke, eller spørsmål for den sags skyld. Slikt får meg bare til å ville forsvinne fra jordkloden. Selv om jeg har den snilleste klassen. Dårlige minner popper opp. Utslett som jeg assosierer med fortiden, mobbingen. Alle kommentarer og spørsmål som angrep fra alle kanter.

Men også det faglige gruer jeg meg til. Henger jeg for eksempel mye etter i matte igjen, og hva med norsken? Var det okei å be om utsettelse av historieoppgaven?

Også har man jo denne forestillingen, ikke minst. Å Gud, forestillingen av Ronja… Noe jeg egentlig bare burde ha gledet meg til, har nå nærmest blitt til et ork. Enda en ting på listen jeg må gjennom. Noe å krysse av når det er overstått.

Jeg tror at jeg har en dårlig dag. Sånt kan vel skje alle.

Ingenting stort, Anne.

Hva i granskauens navn har jeg hengt meg opp i nå, da.

2 kommentarer:

  1. <3 Det hørtes ut som en vond dag.. Sender en klem.
    Det er nok gjerne slik at når du endelig har tid til å sette deg ned, så reagerer både psyken og kroppen på alt som har skjedd i det siste. Skole, flytting, og ikke minst din store kamp mot spiseforstyrrelsen og angsten. Du er rå, rett og slett. Som kjemper så hardt som du gjør. Krigere trenger hvile. Du trenger hvile. La tårene trille og rumpa gro seg fast i stolen - for kanskje det er akkurat det du trenger nå. Det er ikke ok at du ikke har det ok. Men det er ok å ikke ha det ok.
    Det er lov å ha vonde dager, SOAL.

    varm klem til deg <3

    SvarSlett
  2. Høres ikke noe særlig ut. Håper du føler det bedre snart! :)

    SvarSlett