onsdag 4. januar 2012

Anxiety

Jeg vil egentlig snu, men føttene mine fortsetter å ta store skritt opp over bakken. Uten mål og mening følger jeg etter. Springer langt vekk fra det som ligger bak meg. Det er grått vintervær, og nedbør viser seg i form av små våte snøflakk. Jeg går en runde, og fortsetter ned til fjæra. Klumsete klatrer jeg over store, glatte stein ved det vannkanten. Sjøen har alltid vært mitt yndlingssted. Tankene skylles liksom vekk med det salte vannet, beroligende bølger, og måker som jakter etter fisk. Mine tær begynner å bli våte, men det gir jeg ikke en tanke til. Likegyldig. Angsten blir langsomt men sikkert mindre voldsom. Det er angsten jeg flyktet fra da jeg dro meg ut. Denne jeg nå prøver å løpe av meg, legge igjen i grupperommet på skole. Før eller senere må snu igjen og møte den. Men ikke riktig enda.

Skoleåret som faller i vannet på grunn av all fravær. Næringsdrikken øker vekten til metalplaten går amokk. Migrenen som hiver seg på og gir meg følelsen av å bli stukket med kniv. Pulsen som stiger. Plutselig faller det meg inn at jeg kanskje er alvorlig syk. Klør det noe sted, så har jeg sikkert en form for hudkreft. Banker hjertet for fort svimer jeg sikkert av. Fryser jeg så har jeg høy feber som helt garantert kommer med en skummel, kanskje dødelig sykdom. Hele kroppen er sikkert enden nær.

Katastrofetanker blåser realiteten opp til noe gigantisk.
Myggen blir en elefant, og litt eksem kommer til å være slutten på meg.

Amen

3 kommentarer:

  1. Sv:


    DET kan jeg forstå, for har man først begynt å snakke om det er det iallefall ikke noe lett å finne noe annet å snakke om. Dessuten er det jo lettest å snakke om det man vet man har felles, det er tryggest.

    Jeg har ikke noe ønske om at det skal bli noe tema egentlig, det ville jeg bare synes var ukomfortabelt. Egentlig angrer jeg litt allerede, for jeg vil helst bare at ting skal være vanlig.

    Og det er ikke så mye det at jeg ikke er der "enda" som at jeg HAR vært der. Der det ga meg noe å prate om sykdom og bare sykdom, og bli dratt mot det. Jeg oppsøkte det. Før jeg forsto at det ikke ga meg noe, og at det påvirker andre selv om de nesten ikke er klar over det selv. Og jeg kan ikke gå tilbake dit.

    Det blir den nok <3 Jeg vil bare at det skal være som vanlig, og at det ikke blir noe tema(selv om det var jeg som tok det opp i utgangspunktet jeg vet).

    Klem tilbake

    SvarSlett