tirsdag 3. januar 2012

Derfor er det så viktig å la visse ting fare. Gi slipp på dem. Frigjøre seg.

Du har det bra ja? Du ser så mye bedre ut!”

Auch. Nettopp hva jeg fryktet, var redd for. Bra, som i “åå du har lagt på deg” som i “du er blitt feit”. Yey. Jeg vet det er forferdelig galt, langt fra riktig og helt tåpelig å i det hele tatt tenke at noen skulle mene det på en så negativ måte, når menneskene rundt meg egentlig bare viser at de bryr seg og er glad fordi jeg ser mer oppegående ut en for noen uker siden. Mer liv i øynene, og resten av kroppen også, for den del.
Men dette udyret som har våknet, denne jævelen som jeg i mange år har prøvd å kvitte meg med en gang for alle. Denne gledesdrepende inntrengeren som nekter å slippe taket. Den hviler til tider, javisst. Jeg har det fredelig en gang i tiden, men når jeg så minst venter det våkner Den til livet igjen. F**nskapet selv, det er dèt Du er!
I dag var jeg hos psykologen igjen, etter en super flott tid i Nederland hos min gode venninne og familien. Ganske så ødelagt i kroppen og med en hyggelig migrenefølelse, satt jeg meg ned i den grønne stolen på dps. Hei og godt nytt år! Jeg har hatt det fint, kjempe bra faktisk. Maten gikk supert, jeg har kost meg, hvilt, lest en og en halv bok, overlevd både julen og nyttårsaften på en strålende måte dette året med tanke på situasjonen før jeg reiste nedover, og dessuten har jeg smilt og følt meg bra! Men da kom tårene. Jeg er sliten tårer, som jeg kaller dem. Jeg-kjenner-etter-og-føler-meg-ikke-like-frisk-som-jeg-trodde-jeg-var-tårer. Å, glede!
Maten skremmer. Skoledagene skremmer. Hverdagen skremmer.
Livet jager meg på skapet av angst. Eller ned til kanten av det mørke hullet. Alt jeg ønsker meg er en mindre skremmende hverdag. Vinke farvel til Frk. Angst og hennes følgesvenner. HA DERE VEKK.
Heldigvis klarer jeg å redde meg selv ut av pinlige krokodilletåre-situasjoner med litt galgenhumor og selvironi. Lenge leve. Knis. Jeg tror jeg viste mitt oppgitte “jeg”. Eller, jeg vet vel at jeg gjorde det, men trøster meg selv med at den også må komme fram etter nesten to uker med et smil rundt munnen. Eller? Masken kunne taes av en liten time, men på grunn av angsten over hva som gjemmer seg under, tok jeg den bare opp litt av gangen. Noe jeg angrer litt på egentlig, for jeg skal neppe sitte her og gråte for meg selv, så klumpen i halsen må jeg nok la være til jeg skal på samtale igjen på fredag. Vel, voks i vei! Neste time blir det ingen mascara eller annet svart tull i ansiktet, for fossen vil mest sannsynlig renne ned som… vel, vann som faller fra fossen.
Oppdatering: Jeg vet fortsatt ingenting om noe følgende innleggelse på enten dps eller rksf, og lik som i 2011, takler Anne i 2012 fortsatt ikke uvitenhet.
Nå sier jeg Au revoir for denne gangen. Skal dra min tjukke ræv til kjøkkenet, prøve å fikse noe middag, og så er det lekser og søvn som står på programmet. Jeg er sliten igjen, og året har bare såvidt begynt

1 kommentar: