mandag 30. januar 2012

Feelings come and go like clouds in a windy sky

Kroppen er klok, det har jeg lært etter en del år med vanskeligheter og en vekt som faller i tøffe perioder. Mange vet at undervekt ikke er bra. Men vet alle hvordan kroppen reagerer på vektnedgang- og økning? Jeg gjør. Så alt for godt. Og selv om jeg har hatt (litt for mange) slike episoder, så er det like ubehagelig hver gang jeg blir nødt til å ta tak i dette. Kaldsvette, hjertebank. Ustoppelige frysninger, svimmelhet og tretthet. Man venner seg aldri til det.

Det å gå ned- og opp i vekt er en stor belastning for min stakkars kropp. Nei, jeg er ikke alvorlig undervektig nå, men jo, det sliter ut kroppen! La det være klart og tydelig.

Når kroppen er underernært vil den automatisk gå i sparemodus. Det vil si at den skrur ned sin naturlige temperatur (normalt fra 37 grader). Du kommer til å fryse. Gåsehuden blir en del av hverdagen. Om man så tar en dusj på førti grader eller sitter stille i en stol- frysninger kommer fra innsiden, og jeg er konstant kald som en ispinne. Blodsirkulasjonen blir mindre, eller forsvinner helt, fra både fingre og tær, og helst går jeg med ullsokker og votter hele døgnet. I dårlige perioder er varmeflasken og pleddet mine beste venner.
Pulsen blir lavere, men har tendenser til å passere 120 slag i minuttet på grunn av indre uro, stress og angst. Hjertet må jobbe hardt, og alle vet at hjertet er en viktig del av oss mennesker. Muskelen man ikke kan leve uten. Den må tas godt vare på. Når vekten tipper under en sunn bmi (body mass index, for dere som ikke vet) vil ikke bare temperaturen bli skrudd ned for å spare energi, men også hjertet vil slite. Den trenger rett og slett energien fra maten til å kunne slå. Dessuten henger blodforsyningen til hender og føtter sammen med hjertets funksjon. Hjertet er den som sender blodet ut i kroppen. Tenk på det før du henger deg opp i å bli tynnere enn tynn.

Nyrene, leveren og andre organer er med på festen. Ingen mat og energi er lik mindre krefter til å opprettholde deres funksjon. Huden vil bli mindre fin. Den mister sin glans, blir kanskje tørr og får lettere sår. Håret faller ut, og neglene blir mindre sterk.

Og hjernen. Visste du at den bruker 20 % av energien du får i deg? Sett deg i min situasjon. Stress og tankekjør utgjørt en stor del av hverdagen, og jobber så å si overtid. Om 20 prosent av energien blir brukt til å tenke, kan du kanskje forstå at den vil trenger enda mer å gå på når tankene går amokk. Underernæring resulterer i dårlig konsentrasjonsevne og glemskhet. Det går ut over det meste, som skole og andre viktige oppgaver. Men det blir også vanskeligere å henge med i sosiale aktiviteter. "Hva snakket vi om, egentlig?" Om du er en slik lesehest som meg, vil det dessuten bli vanskelig å lese en god bok. Jeg kunne lese en bok på 350 sider på en helg, mens jeg nå bruker en time på noen få sider. Jeg husker rett og slett ikke hva jeg har lest når jeg begynner på et nytt kapittel. Det suger. Big time!

Bare man ser på faktaene, vil man skjønne at nok energi er livsviktig for å holde seg i live. Livskvaliteten blir mindre og mindre for hver kilo man går under den normale vekten. Jeg er et levende bevis, og vi er mange som kan si oss enig i at livet med en spiseforstyrrelse egentlig ikke er noe liv.

Jeg vil ikke skremme mine lesere, men bare advare dere. En spiseforstyrrelse ødelegger mer enn man er klar over før man selv har endt opp i smørja. En ting er å gå ned/opp i vekt. Det andre, og muligens enda vanskeligere, er å gjennopprette et normalt spisemønster. Alt som følger med.. Alt jeg har nevnt, som kaldsvetting og hjertebank. Det spiser energi, og kan til tider være veldig demotiverende. Men jeg vet at det skal til. Dette må man bare gjennom. Ingenting kan bli bedre uten at det først blir verre. Sannere kan det ikke bli. Gjerne si deg uenig, men dette er hva jeg går gjennom nå. For Nte gang. Jeg vet hvordan det føles, fordi jeg føler det nå.

Jeg er fristet til å dusje under en førtigraders varm dusj, helst ti ganger om dagen. Jeg fryser og svetter på samme tid, og føler det stinker svette av meg fra en kilometer avstand. Nå er det litt drøyt, men det oppleves virkelig slik. Det er ekkelt. Ubehaget vet å begynne å spise normal mat og normale porsjoner, etter at spisevanene har vært helt ute å kjøre, er stor.  Hjertet som banket saktere for å spare energi begynner nå å banke ekstra fort, og cellene i kroppen, som i lengre tid har vært nokså dehydrerte suger til seg vann. Ikke bare er det ukonfortabelt å bo i min kropp nå, men det at væsken blir sugd inn i cellene og litt utenfor i tillegg, gjør at jeg holder på vann. Vannvekt er følgen av dette, og viser seg i vektoppgang. Som anorektiker kan dette være skremmende. "Hvorfor går jeg så fort opp i vekt? Der ser du, jeg blir feit!" Nei. Urealistisk. Vannvekt er noe annet enn vekten man legger på seg. Det er ingen fett. Når kroppen er godt ernært igjen, og ting har begynt å normalisere seg, vil vannvekten forsvinne. Jeg vet det så alt for godt. Skremmende vektøkning kan trigge spiseforstyrrelsen og gjøre det enda tøffere å spise. MEN. Så lett lar jeg meg ikke skremme lenger. Been there, done that. Jeg har lært, og kommet meg over den verste angsten. Likevel er det tøft, og kroppen lever egentlig sitt eget liv. Det er ikke alltid like enkelt å styre tankene der oppe. Kroppen reagerer for forandringer, og det eneste man kan gjøre er å prøve å akseptere dens reaksjon. Fokusere utover isf innover, som de så fint forteller meg at jeg skal gjøre.

Klamme hender. Frysninger. Vondt i magen av tarmene som jobber igjen. En høylytt mage som fordøyer maten og maser om er. Blodsirkulasjonen som kommer tilbake og gjør at jeg føler fingrene igjen. Hodepinen på grunn av spenninger i hele kroppen. Utslettet i ansiktet og halsen som dukker opp på grunn av stress. Håret på baderomsgulvet. Ødelagte, svake negler. Svimmelheten. Trettheten.

Lista av ubehagelige følelser er lang.
Men hele prosessen er verdt resultatet.

Ubehaget gir seg til slutt.
JEG VET DET

2 kommentarer:

  1. Sterkt... Er kanskje ikke så flink til å kommentere alltid, men vit at jeg leser. Jeg leser hvert eneste innlegg du skriver. Hjerte <3

    SvarSlett
  2. TAKK.

    TAKK. TAKK. TAKK. TAKK!

    Jeg trengte dette nå. Noen som kunne beskrive situasjonen min. TAKK. synes det er trist at du har det slik nå, anne. du er modig, og jeg beundrer deg!
    Stå på! Livet med sf suger, velg livet! ;D

    SvarSlett