mandag 16. januar 2012

Ømme punkt, O herlige Angst.

Det går bra. Det går bra, så lenge ingen kommer for å trykke på det punktet. Ikke kom for nærme faresonen.
Trykker man på et dyptliggende, ømt punkt, blir det bråk.
Ikke som i nå bryter helvete løs, men bråk som i uro, i toppen.
Hjertebank.      Kaldsvette.    Frykten av at noe forferdelig kommer til å skje. Denne O herlige Angsten.
Himmel og hav, som jeg forbanner denne skrekkelige angsten.
Yogatimen i dag tidlig var 60 minutter med ren nytelse. En herlig og troverdig følelse av at denne dagen skulle gå bra, takket være frokost og en stor energiboost, ble med meg da jeg gikk ut døren på 3-T. Til skolen, matematikk som skoledagens start. Allerede i første timen, faktisk hadde vi så vidt åpnet boka, ble øyelokkene tunge. Veldig, forferdelig tunge, og ansiktet gikk fra en sunn, rosa farge til kritthvit. Og så… sovnet jeg. Sovnet dypt, med hodet på pulten, i midten av klasserommet. En smule flaut, sånn i etterkant.
Jeg våknet av lærerens stemme. “Anne, er du så sliten? Du kan godt få legge deg litt nede i massasjestolen. Kanskje.. spise litt? Jeg ser at du virkelig sliter med å holde deg våken i dag”. Men jeg hadde spist, til og med restitusjon etter treningen. Jeg fatter fortsatt ikke. Jeg var jo så opplagt i morges! Så energisk hadde jeg ikke følt meg på en god stund, helt ærlig. Uansett, jeg spiste to knekkebrød med smøreost. Hva visste vel jeg, sikkert forvirret når det kommer til normale mat-mengder. Knasket og svelget, satt så massasjestolen på 10 minutter, og hadde planer om å så gå til timen.
Planer, ja. Men jeg sovnet og sovnet. Våknet etter 68 minutter av en intens kvalme. Gjespet, rekk og strekk, opp til klasserommet. Jeg lover, jeg prøvde, hadde som mål, å fullføre denne skoledagen. Men det gikk ikke. Jeg var dårlig. Måtte gå, tok bussen, sovnet igjen og våknet da bussen kom fram til Torget. Flott. F A N T A S T I S K start på andre skoletermin. Damn it!
Men angsten. Tilbake til poenget.
Etter å ha spist lunsj med x var det samtaletid. DPS. Temaet i dag var for det meste angst. Angst, og mat. Vekt. Sånne ting som jeg helst unngår. En slags overlevelsesinnstinkt holder meg fra å snakke om sånne temaer. Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det gjør vondere enn jeg skulle ønske. På en eller annen måte har jeg overbevist meg selv om at maten ikke er noe problem lenger. Jeg vil jo spise, vil ikke føle meg slapp og underernært. Jeg skulle helst ønsket bort hele matproblematikken, levd livet og spist uten å tenke. Men så enkelt er det ikke, og jeg hater å bli konfrontert med dette. HATER det! At det fortsatt skal ligge så mye engstelse bak spising, det gjør meg frustrert. Det er en uønsket frykt. Jeg vil ikke føle meg liten og (spise)forstyrret. Derfor gjør det så vondt. Så fryktelig sårt er slike tema, at om noen skulle gravet enda mer i de dyptliggende følelsene, så ville jeg begynt å gråte noe voldsomt. That’s for sure!
Sånne timer slår meg, logisk nok, fullstendig knock out. Jeg blir sliten, i hodet, men i kroppen likeså, av alle spenninger. Jeg var tross alt dårlig da jeg gikk inn på kontoret hans, og samtalen gjorde formen ikke særlig bedre. Jeg frøys som om jeg skulle stått ute i kulden i en time, var urolig og dessuten kom jeg ikke på så mye å si. Nå vet jeg hva fredagens time kommer til å handle om(…)
Noen dager vil man bare grave seg ned i sanden.
I dag er en slik dag.

4 kommentarer:

  1. Ikke vær flau:) ! er man sliten så er man sliten!

    SvarSlett
  2. Du er utrolig sterk som holder ut! Stå på videre :)

    SvarSlett
  3. Bekymret for deg, Anne.. Husk å ikke kjør på for hardt nå! Det var bra at du gikk hjem. Læreren din ser jo hvor mye du vil dette med skole! At du ikke går hjem men sover på skolen sier jo bare på pågangsmotet ditt og viljen til å få til skole. Men førsteprioritet er deg, og deg inkluderer også kroppen din.

    Tenker på deg. Stå på <3

    SvarSlett