søndag 29. januar 2012

The key to change is to let go of fear

Å slippe angsten gir mer angst en det jeg sitter med før jeg prøver å slippe taket. Vondt skal vondt fordrives, er det ikke det man pleier å si? Jeg velger å tro at det er slik det fungerer. Jeg har jo egentlig opplevd det tidligere også, men når man er i en slik situasjon kan det virke litt fjernt. Det er da også nettopp da at det er viktig å se tilbake til den tiden jeg hadde det bedre. Jeg prøver, for alt det er verdt.
Men det er slitsomt. Øynene mine faller igjen, sånn cirka hver gang jeg blunker. Det frister å bare legge meg ned i min gode, varme seng for å la hodet og kroppen hvile. Allikevel prøver jeg å holde ut med kaffe og ved å holde meg opptatt. TVen på, PC, ukeblader og så videre. Det er mye viktigere at jeg får sove i natt. Om ikke vil morgendagen bli enda tøffere. Gjesp, gjesp sier jeg bare.
Helgen har vært tøff, men deilig. Jeg har kommet inn i kostplanen, holdt meg til den 98 prosent av tiden. Prøvd så godt jeg kan å ikke la angsten ødelegge for meg. Det er utrolig hvordan rutiner, faste måltider og hvile har innvirkning på kroppen. Jeg kjenner plutselig at den jobber igjen, med alle sine organer og celler. Fra topp til tå. Det kjennes ubehagelig, gir en engstelse jeg husker fra da jeg først ble innlagt på Capio. Men jeg vet at det må til, og jeg vet at det ikke varer. Det blir bedre. Faktisk. Jeg må bare bli vant til følelsen av å være tilstede igjen. Akseptere at hverdagens oppgaver ikke skal gjennomføres på autopilot, men at jeg faktisk blir nødt til å føle meg i live. Det gir angst. Men også dette tilfredsstillende håpet om at ting skal gå riktig vei igjen.
Håpet er det som gir meg krefter til å fortsette.

1 kommentar: