tirsdag 17. januar 2012

Those little things too much

Av og til er det så fint lite som skal til.  En hårfin grense for hva man og hva man ikke tåler av psykiske eller fysiske påkjennelser. En liten ting som blir gjort eller sagt, og så sier det STOPP. Det blir rett og slett mer tyngde enn det man klarer å bære på.
Å høre at ei jente, som jeg har vært mye med i barndommen, har fått en form for spiseforstyrrelse var det som forårsaket “knekken” i dag, det var det som skulle til for å få fram en foss av tårer, på tross av så å si ingen kontakt oss imellom de siste årene. Det er så vondt.
Jeg vet så inderlig godt hva denne grusomme følelsen av en spiseforstyrrelse innebærer. For meg som sliter, men ikke bare meg. Etter en lang periode med tilfriskningsfaser innser jeg også hvor fælt det må ha vært for de i mine omgivelser. Det påvirker alle som bryr seg. Alle som står den syke nær. Familie, venner, kjæresten.. kanskje naboen også bryr seg, eller en venn (eller ti) av dine foreldrene. Folk BRYR seg, føler med deg. Klart det er vondt å se en annen langsomt synke ned i det dype. Det er en strid, og selv om mange støtter deg, så er det DU som er krigeren. Ingen kan ta vekk problemet DITT, bortsett fra deg selv. Men så er tingen med spiseforstyrrelser ofte slik at den stanser deg. Det riktige føles dessverre ikke alltid riktig, og det som er galt blir et enklere valg. Ofte selve valget.
Smerte.
<<<<<<<<<<< Tristheten og mørket henger seg over meg når jeg tenker på dette. På hvor mange jenter og gutte, unge og eldre, strever med den metale helsen. Hva skjer med verden, tenker jeg så. Hvorfor skal alle plutselig ha det så vondt. Eller har det alltid vært slik, kanskje det bare er jeg som endelig åpner øynene for å se realiteten. En forferdelig realitet i så fall. Det hele blir så ufattelig dystert! Er det bare jeg som legge merke til det? Er det bare innbildning, eller er det dessverre mange mennesker som sliter den siste tiden..>>>>>>>>>>>>>
Det er ikke slik det burde være
Det er ikke slik det burde være
Det er ikke slik det burde være.. bli..
Det er bare ikke slik!
Sorg er kveldens ord, og jeg trives ikke i dens selskap.

- Jeg skulle ønske jeg var en katt. En pus med tykk og varm pels, og mislykket forsøk på å fange mus som største frykt. Ligge i husets beste stol, på badegulvets varmkabler, bli matet med samme greia hver dag (som vil si man slipper å velge/ta vanskelige slike avgjørelser selv!), ligge på fang og bli klappet…  Høres da slett ikke verst ut det, vel?            
                                      *MJAU*

1 kommentar:

  1. Alltid trist det der :(
    Håper venninda di kommer seg ut av det <3

    SvarSlett