mandag 27. februar 2012

Det skjer allikevel


Vektoppgang. Lenge tipper vekten nedover, nekter å gå oppover. Men så veier jeg meg. Stiller meg på metalplata hjemme. Vektoppgang. Hva?! Veier jeg så mye? Hvordan er det mulig!

Angst. Ingenting ukjent, nei. Men like ubehagelig som alltid. En blanding av følelser jeg ikke klarer å sette fingeren på. Jeg føler meg ikke direkte feit, akkurat nå, men det er til jeg ser i speilet. Speilet som viser meg at jeg ikke lenger ser undervektig ut. At jeg ikke har et sykt blikk i øynene, men at jeg faktisk ser et tegn til liv. Det er jo dette jeg jobbet mot. Noen ekstra kilo på kroppen. Men hvorfor er det alltid slik at når vekten først kryper riktig vei, at jeg helst skulle gå tilbake? Med det samme! Hvorfor skal alt stritte sånn imot, og stjele fra meg motivasjonen?

Jeg skal ikke la meg kue av spiseforstyrrelsen igjen, altså. Jeg fortsetter å spise, gjør det jeg vet at jeg må. Men jeg ville bare syte litt. Få ut denne bedritende frustrasjonen, og påpeke at selv om jeg ser bedre ut, så er det faen meg like tøft enda.

Så hei, hvordan har jeg det?
  Bedre, men vanskelig.

8 kommentarer:

  1. Har du noen gang vurdert å kvitte deg med vekta? Jeg slo i stykker min i 2010.Jeg sier ikke at det er lett,og det var et helvete og ikke ha den kotrollen.Men det trigger mer enn det gjør godt.Ja jeg hadde et lite tilbake skritt i desember i fjor,og innså da hvofor jeg hadde kvittet meg med deni første omgang.Men var det lett når jeg først var på det "kjøret" igjen.NEI! Men innså at jeg måtte.Veier meg hos legen en gang i uka,og ja det trigger det også.Men da har jeg i hvert fall noen hos meg.Og igjen jeg VET det IKKE er lett,men hva har du å tape? Skulle du ikke takle det så er der bare å skaffe en ny! Men du virker som en sterk jente med en solid viljestyrke.Så jeg utfordrer deg til å få den ut av hus.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren. Jeg har mange ganger vurdert å kvitte meg med den, ja. Men så har jeg ingen andre som passer på vekta, og noe oversikt må jeg ha nå som jeg må opp i vekt. Jeg trenger å ha noenlunde kontroll på dette. Jeg skal bytte fastlege og si at jeg trenger ukentlig veiing og sånt- om det skjer skal jeg kaste vekten min. Det har jeg bestemt og jeg vet jeg skal få det til. Hadde først og fremst regelen at jeg ikke veier meg mer enn 1 gang i uka her hjemme heller, men som du sier.. det trigger.

    Jobber med saken :)

    SvarSlett
  3. kan jeg fortelle deg hvor stolt jeg er av at du har klart det? Du ville jo opp, bare litt, bare like over ,men du VIL det jo egentlig! Skjønner at du friker ut jeg. Det er vanskelig det der med tall. Nummer betyr egentlig ingentig i det lange løp, men jeg er likevel glad på dine vegne, jeg kan også kjenne på angsten din!

    Snakkes vi på onsdag?

    SvarSlett
  4. Du jobber SÅ bra. Skjønner det er vanskelig. Har hatt sf selv... Derfor vet jeg også at det virkelig er HÅP. Man kan bli 100% frisk :)

    SvarSlett
  5. Ok.Ser den.Og vil si at du er tøff som skal fortelle den nye legen din at du trenger at andre følger opp med vekta.Og det vil vel også koste.Anoreksien kommer til å stritte i mot,men målet er at den ikke skal få seire.Og vanskelig vil det bli. Etter min sprekk viste jeg ikke hva jeg fysisk skulle gjøre med selve vekt,og resultatet er at den står hos legen min.Så når du begynner å veiie deg hos legen så få den ut med en gang. Jeg gikk i mange år og veide meg daglig hjemme og hos legen.Og viste den så lite som 100gram forskjell var helvete løs.

    SvarSlett
  6. Føler det samme. Livet som glimter til deg i øyet når du ser i speilet - ja selv om det er det andre vil se hos deg igjen og det som er målet, er det en stor trigger hos anoreksiaen. Men du må bare som du sier du skal: stå på og fortsette å spise! Mat er medisin! Mat fører til en masse følelser og en humpete tur, men vi må bare tro at til slutt vil det bare bety et mye bedre liv :)

    SvarSlett
  7. Skjønner VELDIG godt at det er aue. Men herregud, for en enorm jobb du har gjort for deg selv, selv om det nok er vanskelig å kjenne mer "for" enn "imot". Kjempekjempeglad i deg, gleder meg til å se deg igjen <3

    SvarSlett