søndag 26. februar 2012

Flere svar

- Hvordan synes du det er å være innlagt?


Det er veldig varierende, og kommer dessuten an på hvor og hvorfor. Jeg har veldig gode erfaringer med meg fra Capio anoreksisenter. Opplegget fungerte veldig bra, selv om det sannsynligvis har vært det tøffeste jeg noen gang kommer til å oppleve. Nazi-opplegg, men fantastiske mennesker og veldig trygt å være der. Jeg savner det, faktisk. Andre steder har jeg fått mindre ut av oppholdet, men så har situasjonen vært annerledes også. Maten har ikke værtt et problem i like stor grad, mens andre ting var vanskeligere å ha med å gjøre. Det jeg har fått ut av de andre oppholdene på steder er først og fremst hvile og en liten pause fra den harde hverdagen. Det har vært ganske okei, det også.

- Hva er den største forskjellen på å være innlagt under voksenpsyk og barnepsyk?



Jeg har ikke vært innlagt på noen spesiell avd. for barn. Da det ble snakk om innleggelse for første gang, var jeg på grensen til å høre til voksenpsykiatrien, men jeg endte uansett opp på Capio den gangen. Der var det jo veldig forskjellig alder på pasientene. Voksenpsykiatrien er det jeg har med å gjøre nå, og det synes jeg duger, OK nok. Men personlig synes jeg at det er mye å klage på, egentlig. Da igjen- det kommer sikkert an på hva man sliter med. For min del har jeg ikke følt at jeg fikk tilstrekkelig med hjelp når det gjald maten, men så var jeg heller ikke på noe spisepost. Det har vært personale som var helt uten kompetanse mtp spiseproblemer, mens andre brydde seg mer om følelser og behov. Mennesker er forskjellige, det gjelder nok både innenfor voksen- og barnepsykiatrien. 

- Hvor og hvor mange ganger har du vært innlagt?



Jeg har vært innlagt på Capio. Det var første gangen for meg, og jeg er virkelig en såkalt Lucky Bastard som fikk plass på et så bra sted. Første gang jeg kom dit, var jeg der i over en månede i strekk. Jeg kom i slutten av februar, og ble avsluttet behandlingen i slutten av året. Nærmere jul. Mellom den første perioden og utskrivningen har jeg vært litt fram og tilbake mellom Capio og hjemme. Oppholdene ble kortere, og permisjonene lengre etter hvert som tida gikk. Året etter dog, fikk jeg tilbakefall, og da ble jeg på nytt søkt tilbake til Capio. Der fikk jeg komme ganske så fort, og ble i første omgang i 5 uker. Om jeg husker riktig fikk jeg innvilget 12 uker denne gangen, og de gjenstående ukene etter første opphold ble fordelt over noen måneder.
Neste innleggelse var før jul, altså i 2011. Jeg er ikke lengre del avhelse sør-øst, og Capio var dermed heller ingen mulighet. Ikke at jeg ville dit, men kanskje det ikke hadde vært så dumt, når jeg ser på det i etterkant. Uansett, jeg endte opp på akuttpost 3 på Østmarka. Fikk ingen god hjelp med maten eller noe, bare følte meg litt skjermet fra omverden. Det var egentlig det jeg ville ha- Et tilfluktsted. 
To uker senere var det på´n igjen, men denne gangen ble jeg kjørt til akuttpost 2. Det var en ren skrekkopplevelse, med veldig syke mennesker rundt meg, og virkelig ingen kompetanse på det jeg slet med. Jeg var derfor kjempe lykkelig da jeg etter en ukes tid ble flyttet over til Nidaros dps. Til korttid- kriseseksjonen. Der var jeg i 4 uker, fra til fredagen denne uken.

- Hvilken av de innleggelsene hjalp deg mest? Hvorfor?



Det tror jeg du har skjønt nå. Capio, definitivt. Først og fremst fordi de virkelig vet hva de driver med på det stedet. De følger med på hvordan man har det, både somatisk og psykisk. Samtaler med behandler hver ukedag, og et tilpasset program for hver enkelt person. I tillegg slipper man å bekymre seg for å bli kastet ut med en gang man har oppnådd normalvekten. En spiseforstyrrelse er så mye mer enn bare vekt og mat, folkens!!

- Hvordan går det med deg akkurat nå?



Akkurat nå har jeg det nokså tøft, men jeg klarer meg. Jeg mener jeg er ganske reflektert rundt situasjonen slik som den er, og jeg vet hva som skal til for å få det bedre igjen. Vekten er litt for lav fortsatt, og jeg kjemper for å legge på meg x antall kilo som jeg vet at jeg trenger. Det er beintøft å fikse på egenhånd, og veldig skummelt og ubehagelig. I tillegg er jeg fortsatt ganske sliten, men i mye mindre grad enn det jeg var før innleggelsen på dps. Jeg har nå fått hvilt i fire uker da! Jeg er litt oppgitt med tanke på skole og alt det der, men vi satser på at det også ordner seg etter hvert. Alt i alt går det OK. Ikke mer, ikke mindre.

- Du har kanskje skrevet dette, men har bare fulgt bloggen din en liten stund.. går du skole, jobber du eller fokuserer du bare på behandling for tiden? Hvis du jobber eller går skole, hva er det du studerer/jobber med?



Jeg begynte dette året på vg3, påbygging. Tok alle fag fram til jul, og klarte det helt greit. Så ble jeg psykisk og fysisk dårligere, og ble innlagt. Nå har jeg gått glipp av såpass mye faglig, at jeg vet at det ville vært for mye å fortsette med alt. Det er litt kjipt, men helsa går alltid først. Planen framover er å fortsette med vg3, men bare i fagene matematikk og engelsk. På onsdag skal jeg på møte med psykologen og min kontaktlærer, så da får jeg høre mer om hvordan det blir framover. wæh



3 kommentarer:

  1. Takk for at du tar deg tid til å svare på spørsmålene :)

    Fortsett å kjemp kjære deg, du er så alt for god for spiseforstyrrelsen. Du fortjener alt av lykke her i verden, og det mener jeg helt og fullt ut! <3

    Har selv vært på A2 på Østmarka, et sted jeg så absolutt IKKE skal tilbake til. Det er noe av det verste jeg har vært borti i hele mitt liv. Måtte du dele rom med noen?

    Håper vi sees på iks til uka <3

    SvarSlett
  2. Ja sant? Synes d rett og slett var grusomt. Uff. Delte rom med ei annen jente, ja..... Gjorde du og? Sees så absolutt til onsdag!!! <3

    SvarSlett
  3. Jepp, delte rom med ei gammel dame som hadde KOLS. Jeg var der i 2 døgn, så når KOLS-maskina hennes durte og bråkte, fikk jeg absolutt ikke sove. Og når hun endelig sovnet, så snakket hun i søvne. Umulig å få et sekund med søvn da jeg var der, og pleierne på posten...? Vel, de virket ikke særlig interessert i å høre hvordan jeg hadde det akkurat... Så ble jeg tom for snus, og pleierne hadde ikke ressurser til å kjøpe for meg, men tobakk til dama med KOLS kunne de lett kjøpe tobakk til.. Jaja.. et bra mål å ha da, at jeg ikke skal tilbake dit :P

    Så bra :D gleder meg til onsdag! Håper det kommer noen nye, har nemlig hengt opp ny plakat på Dragvoll (den gamle har hunget der siden november - merkelig nok har den ikke blitt tatt ned!)

    <3

    SvarSlett