mandag 6. februar 2012

Jeg må lære å gå igjen. Ta ett skritt om gangen.


Hjertebank må være noe av det mest ubehagelige som finnes. 

Jeg sitter i stua. Det er morgenmøte. Vi går gjennom en massevis av ting som har med denne datoen å gjøre. Hvilken kjent person ble født på dette årstidet, den og den tingen skjedde, Samenes dag, bladibla og masse uviktige duppeditter. Jeg bryr meg fint lite, og krøller meg opp i sofaen mens jeg later som jeg er tilstede. Men jeg er alt annet enn med på denne såkalte verdenshistorie-timen. Jeg kjenner på følelser. Hjertet som stadig dunker raskere og raskere. Hendene som blir klamme, og gåsehuden som kryper over ryggen. Ubehaget er forferdelig.

Frokosten har satt igang et prosess i kroppen. Magen jobber, suger energien ut av brødskiva og fører det videre i resten av kroppen. Tankene flyr i hodet, og jeg tenker alt for mye på en gang. På hva jeg burde gjort, på hva som skjer resten av dagen. Samtaler, veiing, lunsj, middag, kvelds(...) Kognitive skjemaer, film i fellesstua, kjærestetrøbbel osv. osv. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Møtet tar slutt. Jeg tar tak i kontaktpersonen min. En hyggelig dame som jeg kommer godt overens med. Vi går på rommet mitt, tar puls og blodtrykk. Hjertet banker 103 slag i minuttet, den har roet seg litt ned. Blodtrykket mitt har holdt seg stabil, og det er fint.

Klokka tikker videre, men jeg opplever at tiden står stille. Halv elleve. Møte med min behandler her på seksjon 1. Jeg krøller bena under meg når jeg sette meg i stolen. Jeg kjenner meg sliten. Mørbanket.


Jeg manner meg opp til å nevne næringsdrikkene. Jeg trenger næringsdrikker til å øke vekten, sier jeg. Det er nesten så jeg hører kontaktpersonen S og behandleren tenke høyt. Nei, det trenger du vel ikke? Angsten herjer. Bare jeg kunne spole tilbake tiden, så ville det aldri falt meg inn å si at jeg vil-ha-Nutridrikke. Jeg sier det har fungert for meg tidligere, på Capio. At det faktisk ikke var mitt eget valg der, men at jeg måtte. Det var med i behandlingsplanen. Sånn var det bare. Ingen diskusjon. Men her.. her har de lite peiling. Lik null kompetanse når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser, og heller ikke vektøkning. 

Slik spiseforstyrrelsen, angsten, forsto det, var vektøkning ikke noe jeg måtte bekymre meg for. Jeg er jo tjukk nokk, jeg! Eller... 

Forvirring. 
Angst.

Etterfulgt av stor frustrasjon, tårer og hulking.

Hva gjør jeg? Jeg har klare tanker om hva som fungerer for meg. Det første er å øke vekten ved hjelp av tre næringsdrikker om dagen, i tillegg til kostplanen jeg følger nå. Kanskje litt mer mat i tillegg. Jeg vil så mye. Helst skulle jeg fått til alt på en gang. Klare maten, øke vekten. Få til skole, klesvasken, ballett og sosialt samvær. Men det går ikke. Jeg VET at det ikke går. Jeg må lære å gå igjen. Ett skritt om gangen. Vekten er det første. 

Men forstår de det her?
Jeg blir så lei meg.



6 kommentarer:

  1. Å, kjære Anne.. Så utrolig frustrerende. Det var nok en stor terskel å trå over da du selv ba om næringsdrikker (OG JA DU TENGER DET!!). Og når du ikke blir mødt når du tar aktive steg mot sf, så er det nok enda sårere. *varmeklemmer* Men kan du ikke sende mail eller ringe behandleren du hadde på Capio? Tror nok hun kunne ha veiledet dem litt, tror ikke du?
    Huff, det er en ekstremt sammensatt problematikk.. stå på!!! <3

    Og: du gjorde det riktige ved å be om næringsdrikker!

    SvarSlett
  2. Ett skritt om gangen er veldig viktig, gaper man over for mye på en gang, er det lett å ramle i bakken. an ett skritt for deg være å fortelle dem hvor viktig det faktisk er for deg at du trenger det lille ekstra, med tanke på kostplanen? Hva du faktisk trenger å jobbe med, som funker for deg?
    Give it a shot.

    <3

    SvarSlett
  3. Jeg beundrer deg! Det står virkelig respekt av måten du kjemper på. Modig gjort ja.
    Hørtes ut som et bra tips Heltinne kom med ang å få capio til å veilede litt.

    SvarSlett
  4. Tøffa! Det er ikke uten grunn at angst ble kalt hjertenevrose i gamle dager.

    Du er kjempetøff som står på som du gjør.

    *sender mange varme styrkeklemmer*

    SvarSlett
  5. Enig i at det var lurt av deg å ta opp det med næringsdrikkene. Jeg forstår veldig godt at det er frustrerende.
    Men jeg er helt sikker på at du innerst inni vet hva du bør gjøre, og hva som er riktig. Du har fått med deg mye kunnskap Capio, og du bør bruke det du har lært der!
    Stå på!

    SvarSlett
  6. jeg kan komme med nutri til deg, jeg =D

    SvarSlett