torsdag 23. februar 2012

Skam og skyld

I skrivende stund sitter jeg med røde øyne av tårer, og en svær klump i halsen. Tristheten har invadert kropp og sjel, men jeg hadde vel egentlig ikke forventet annet ettersom temaet med presten og pasientgruppa var skam og skyld. Grunnen til at jeg møtte opp var at dette er to store ord når en ser på mine bakliggende problemer til det jeg sliter med i dag. Story of my life, liksom. Dyptliggende følelser som er veldig vanskelig å jobbe med. For å ikke nevne å snakke åpent om det i gruppe. En kan bare tenke seg hvor sårt det er å grave opp i slike følelser når man har prøvd å skyve "skam og skyld" så langt bort som overhodet mulig, så å si hele livet. Det er rett og slett for tøft.

Gjennom hele grunnskolen, og første året på videregående, har jeg mer eller mindre blitt mobbet. Mest verbalt, men av og til fysisk. I alle årene har jeg holdt det skult. Jeg har skammet meg for den personen jeg var, og fortsatt er, og fikk en gigantisk skyldfølelse over at jeg eksisterte. Jeg har tatt til meg alle negative ord, tok på meg ansvaret for alt som gikk galt, og følt meg skyldig for andres problemer. Jeg var den skyldige. Alltid, og enda.

Et tema som jeg føler har blitt tatt opp i en alt for lite grad. Jeg vil snakke om det, jobbe med det, og tro på at denne følelsen av å være en skam eller syndebukk er langt fra reelle. Jeg trenger å høre. Sikkert tusenvis av ganger, at dette er mine følelser, verken mer eller mindre. Jeg føler det slik, men det vil ikke si at andre ser meg på den måten jeg gjør. Fortell meg at jeg duger, at jeg ikke er roten til alt ondt her i verden. For jeg vet det, men jeg tror ikke. Jeg tror ikke på det jeg vet er sannheten, mest på grunn av mange år der de fleste rundt meg bekreftet at jeg var udugelig. I veien. Det er ikke så rart at jeg har de følelsene jeg har. Følelser som plager meg om natten, i mine drømmer. Men som jeg også bærer med meg på dagtid. Usynlig synlig.

Det er råtøft når det først blir tatt opp.


4 kommentarer:

  1. Bare så du vet det:
    - Du er faktisk enestående! Ingen kan erstatte deg!
    - Du er mer verdt enn noen kan måle.
    - Du kan noe som er spesielt for deg.
    - Du har noe å gi andre.
    - Du har gjort noe du kan være stolt av.
    - Du har store ubrukte ressurser.
    - Du duger til noe (noe annet enn bare være spiseforstyrret!).
    - Du kan godta andre.
    - Du har evner til å forstå og lære av andre.
    - Og ikke minst: det er noen som er glad i DEG!

    Stå på idag, kjemp din kamp idag og i morgen. Det er tunge dager du virkelig må gjøre et tak, stå i det, vis degselv at du også kan være knallhard og ordentlig flink de dagene det er tøft. Så får du noe du kan være stolt over. Hvis du ikke klarer det: så er du bare et menneske du også, man kan ikke nå alle mål. Det viktigste er at du virkelig prøver, ikke gir opp, men gi degselv en ny sjangse med en gang. For du duger :)

    Takk for at du deler dine følelser, din kamp - det gir meg motivasjon å vite at jeg ikke er alene i denne vonde kampen, at jeg ikke er den eneste som føler som jeg gjør, at jeg ikke er den eneste som strever. Og derfor orker jeg kjempe også på disse tunge dagene, hvor jeg aller mest bare vil gi opp :)
    Du skriver på en sånn fin måte som ikke trigger, men motkjemper - det er du flink til, for det er slettes ikke alle som gjør det!

    SvarSlett
  2. Takk for så mange fine ord, Hanne! Det samme gjelder deg. Ikke gi opp! <3

    SvarSlett
  3. Skam og Skyld ja... Det er vonde og såre følelser. De gjør vondt på en helt annen måte en mye annet.

    Håper du får muligheten til å jobbe med det, for det blir ikke borte av seg selv.

    *legger igjen varme klemmer*

    SvarSlett