søndag 26. februar 2012

Utskrivelse fra DPS og veien videre

Noen ord fra livet i den store skumle verden. 
Utskrevet fra DPS, overlatt til meg selv.            
                              Sånn cirka. 


Det er rart å være tilbake i mitt lille rom på studentbyen. Fem uker i strekk har jeg vært innlagt, på akuttposten i 1 av dem, og rett videre til dps. Fem uker innenfor trygge rammer. Uka før var jeg i Nederland for å feire jul, og før det igjen var jeg også en uke på en av de fire akuttpostene på Østmarka. Jeg har gått en del runder der nå. Sukk. Sju uker, borte fra Moholt. Ingen ansvar når det gjelder matlaging o.l. Bare hvile, spise, spise og hvile. Masse kvalitetstid med meg selv altså. I trygge hender, og godt gjemt i en liten boble. Men så måtte den sprekkes på fredag. Før eller senere måtte det jo skje. Uansett. Tilbake der jeg skal være, ute i det store skumle. Tilbake til all ansvar. Til matlaging og andre oppgaver, skole og polikliniske samtaler. Hjælp. Klare meg selv. Livet fortsetter, og den begynner med noe så fantastisk som en time ballett på Step by Step. 

Dette var på kvelden, den fredagen som var. Etter å ha stresset hele dagen, med pakking, rydding, samtaler, hadet-klemmer m.m. var det tid for litt fysisk aktivitet. Dansing! Jeg gruet meg til livet, men ballettimene er bare en eneste stor glede. Alltid. Denne gangen var timen litt annerledes. Vi ble slått sammen med jazz-gruppa, og var ikke bare flere, men vi gjorde også andre ting enn vanlig. Det var gøy, så absolutt! Men angsten spilte inn i det jeg gikk inn i sal 1. Først og fremst fordi jeg ikke visste hva som ventet meg, men også fordi det var et mye større rom, og det var flere jeg aldri hadde sett før. Prestasjonsangst. Men jeg ble i salen, ble med på dansinga. Så skjedde det. Jeg ble uvell, måtte ut. Jeg fikk noen appelsinbåter fra treneren min, drakk en god del vann, og ble så med inn igjen. Utholdenhet, kanskje. Eller så er jeg bare sta som et esel. På slutten av timen, under tøyingen, ble jeg bleik. Hvit, egentlig. Dottene i ørene var et tydelig tegn på at jeg kom til å svime av dersom jeg ikke satt meg ned, nå! Jeg klarte å ta tak i treneren, sa jeg var svimmel og satt meg ned på gulvet. Timen var ferdig, men jeg ble igjen. Fikk mer av appelsinen, hev innpå med sportsvann, og ble dratt med til sofaen. Jeg tok drosje hjem den kvelden.

Møtte mine foreldrene i går (lørdag). Det er ikke så mye annet å si enn at det var veldig hyggelig. Vi spiste ute, dro fra det ene kafeet til det andre, gikk noen runder i byen og på Torget, og var på Nova Kino hvor vi så drama-komedien The Descendants. Spist popcorn i litt for store doser, og brukt mer energi enn jeg eide. Skal si jeg sovnet fort den kvelden. Dessuten er det herlig å kunne ligge i min egen seng igjen, og hvertfall med min egen dyne og pute. Supert! 
Pappa og mamma dro hjem idag, men før de satte seg på toget tilbake til Lillehammer, var vi på en gudstjeneste i domkirka. Helt Ok, egentlig. Var allikevel glad da vi kom oss ut etter en times tid, for ryggen holdt på å ta livet av meg. Spiste den samme, vanlige kosten på Choco boco, drakk kakao, og vinket så farvel. 

Fint oppsumert, men nå er jeg glad for at også denne helgen er over. I morgen står utskrivningsmøte med de på dps for tur, også har jeg fått time hos fysioterapeuten der i samme sleng. We´ll see how that goes.

-Hatt en fin helg, dere?


2 kommentarer:

  1. Godt å høre at helgen din gitt greit :)

    Lykke til ute i den store verden - og husk på å ta vare på deg selv, stå på og fortsett med fremgang! For som jeg fikk så fint fortalt i går "du vil vel leve et ordentlig liv, hvor du fungerer, kan leve og være tilstede - for jeg vil allefall ha deg i live i mitt liv, jeg trenger deg". Og jeg er nokså sikker på at mange trenger deg i fungerende levende live også :)

    SvarSlett
  2. Helgen har vært, kjedelig, spennende,rå, fet og skummel! Alt i alt en fantastisk helg! :))

    Håper den neste helgen din blir bedre enn denne. Anne anne anne, jeg har sagt det før og kommer til å si det igjen. Lev for de gode øyeblikkene! Om for ingenting annet, lev for dem!

    Klem

    SvarSlett