onsdag 7. mars 2012

Febertrynet

Under utflukten til A´dam har jeg kjent på en litt uggen følelse av å ha feber og omgangssyke lignende symptomer. Men jeg har vært så mye fram og tilbake at kroppen ikke fikk tid til å kjenne noe særlig mer på det. Der er også derfor at jeg føler meg helt utslått idag. Syk. Kvalm og uvell, helt siden jeg sto opp i dag i åtte-tiden. Jeg fikk ikke roen i kroppen da jeg la meg i senga i går kveld, og sovnet så tidlig som halv fire på morningen. Det i seg selv lover jo mye bra, sant. Da klokka ringte i dag, stresset jeg avgårde til Lade for å ha samtale klokka ti. Der og da fortsatte jeg å skyve vekk vondter og ubehaget jeg egentlig hadde, fra topp til tå. Det var først etter samtalen, da jeg reiste meg opp fra den grønne stolen, at verden begynte å gå litt rundt. Frysninger satte igang en ekkel kaldsvette, og svimmelheten kom plutselig. Skjelvende gikk jeg til seksjon 1 for å møte den fantastiske jenta jeg ble kjent med under innleggelsen. Stjal en kopp kakao fra kantina i tredje etasje for å få opp blodsukkernivået litt, og fikk lettet hjertet på besøksrommet ved å syte og klage på hvor fantastisk livet kan være til tider. Hjerte. 

På veien hjem ble det virkelig ille. Jeg trodde jeg skulle falle om når som helst, så uvell som jeg følte meg. I nødværet med sterk vind og masse våt og kald snø gikk jeg til bussen. Forholdsvis ustabil i kroppen, og med en tyngde jeg ikke har kjent makan til på lenge. Lenge. Overraskende nok kom jeg meg på bussen til byen. Holdt for munnen av frykt for å begynne å spy der jeg satt, og da jeg endelig kom fram til sentrum trodde jeg at jeg kanskje følte meg så uvell fordi jeg trengte mat igjen. Bussen til Moholt stod allerede klar til å kjøre, men med feberhjerne og impulsiv personlighet gikk jeg til 7-eleven på hjørnet hvor jeg kjøpte meg en sjokoladebolle. Mat i magen hjelper sikkert på kvalmen og svimmelheten. Trodde jeg. 

Tabbe der altså, for det ble egentlig bare verre, ubehaget. Lite komfortabel der jeg nærmet meg hjemme, realiserte jeg at dette måtte være omgangssyke, og ikke mangel på mat i magen. Sukk. Da jeg kom hjem etter en tur som aldri så ut til å ta slutt, la jeg meg under dyna og sovnet på sekundet. God natt, verden.

Nå er middagen inntatt, og jeg ser rett og slett ingen grunn til å holde meg våken resten av dagen.

Jeg vil bare grave meg ned i senga. Sove. 



2 kommentarer: