mandag 26. mars 2012

I must not fear. Fear is the mind-killer.

Det er sånn det bare er. Du kan enten løpe vekk fra det, eller stå i det, og samtidig prøve å ikke la det knekke deg. Vise din styrke, og viljen til å takle hva det store skumle nå skulle være. Alltid være modig.

Jeg... jeg kan ikke annet enn å ærlig innrømme at jeg er på rømmen. Den redde typen, ikke den modige og sterke. Jeg løper min vei, som en eller annen feig person i en dårlig skrekkfilm. Der den trollkledde svarte skapningen løper etter deg med en øks og truer deg med livet. Jeg flykter fra det monsteret. Problemet er bare at det bor inni meg. Han som løper i mine fotspor, hver bidige dag, med sine svære føtter og voldsomme brøl. Den som er så vanskelig å bekjempe, og som gang på gang trykker meg med ansiktet ned i gjørmen. Jeg, stakkarslige Lille My, med den store kjeften. Jeg ligger allerede. Og det er urettferdig skal jeg love! Jeg kjemper, med alt jeg har av krefter. For alt jeg makter. Men en føler seg så liten, så skjør. Så ufattelig maktesløs mot en så stor skapning som selv den tøffeste av de tøffe hadde fryktet mer enn selve mørket.

Jeg har redskapen som trengs for å drepe Ham. Men jeg trenger ennå å bli fortalt hvordan jeg bruker det.

//google




1 kommentar:

  1. <3 Jeg vil gjerne være her for deg, når jeg kan, det jeg kan!

    SvarSlett