mandag 19. mars 2012

Jeg hyler og skriker. Folkemengden rundt meg legger ikke merke til noe som helst. De sitter der og aner fred og ingen fare. Jeg løper. Vil slå noen, noe. Jeg kunne drept et menneske, så redd er jeg. Ingen ser min angst og frustrasjon. Smerte! Jeg løper og løper, opp og ned trappene, gjennom gangene i den store bygningen. Noe må gjøre det slutt. Slutt på denne smerten! Hjelp meg!! Hyperventilering. Jeg får ikke pusten ned til magen, men puster langt opp i brystet. Av og til glemmer jeg til og med å puste. Jeg er skrekkslagen. Menneskemengden skravler, ler og lever sitt fredelige liv. Ventende på et eller annet jeg  ikke har den minste anelse om hva kan være. Ubehaget i meg tar snart livet mitt. Jeg er fulstendig borte. Hvor er jeg, hva jeg jeg gjort nå. Hva rotet jeg meg bort i denne gangen? Hjertet dunker femhundre slag i minuttet. Løping og hyling. Det fortsetter i noe som virker uendelig. Jeg er så redd. Jeg løper til er rom, låser døren bak meg og får så øye på ei venninne. Jeg skriker til henne, vil slå av redsel i denne store kaotiske verden av frykt og kaos. Noe stopper meg. Venninna mi gråter, jeg kan se det, hun har store røde flekker i ansiktet. Ser skrekkslagen ut, mager og sliten. Jeg får vondt langt ned til hjerterota, men fortsetter å skrike. Slå, sparke. Gi meg noe som kan gjøre slutt på dette! Jeg hører det knirker i gulvet bak døra, og ser så at dørhåndtaket går ned. I døråpningen står det menn jeg ikke kan se ansiktet på. Bare noen svarte skikkelser som gjør at jeg kjenner frysninger krype over hele kroppen min. De kommer og tar tak i armen min. Drar meg ut rommet, med til en bil. Det svartner for meg. Jeg kjenner ubehaget. Følelsen av at noe er alvorlig galt, med meg eller kroppen min, eller kanskje det bare er hele situasjonen som er feil. Jeg må vekk! Kjemper og slåss, men sterke hender holder meg nede. Jeg hører ord som tvang. Mat, angst, tabletter. Kniver og andre skarpe gjenstander. Må-komme-meg-vekk. 

Så ringer vekkeklokka og det er på tide å stå opp. Det ligger godteri og halvtygde mandler i senga mi, og jeg har en vemmelig smak av fordøyd mat i munnen. Hva i alle dager har jeg gjort i søvne?


5 kommentarer:

  1. Ok, stakkars deg. Jeg har lyst til å le fordi det er så forferdelig. Samtidig så realistisk og gjenkjennede for meg at det blir tragisk!
    Håper neste natt blir bedre..grunnen til at du spiser i søvne vet du vel selv ;)

    Masse gode store varme klemmer fra meg1

    SvarSlett
  2. Hei,vennen.

    Da er vi to som er frustrerte pga.den jævla snøen.Og som du skriver,så hadde jeg og begynt å få vårfølelsen i kroppen.Godt så lenge det varte.
    Møtes til kaffe en dag.
    Gla i dæ:)

    Klem<3

    SvarSlett
  3. Uff herregud for noen netter du har <3

    SvarSlett