fredag 16. mars 2012

Når du mister fotfeste

Her snakker jeg ballett. Ukas høydepunk. Min eneste time hvor jeg kan stenge ut resten av verden og dens problemer, og bare fokusere 110% på å være i nuet, i kroppen som kalles Anne. For nei, jeg klarer ikke å bare gi 90%, eller 100% for den sags skyld. Det er styrke og perfeksjon, to ting som er med på å gjøre balletten så fantastisk. Nydelig som det er. På måte en liten erstatter for turningen som var livet mitt i 10 år. Før jeg snublet og skadet ryggen. Før jeg så bakken forsvinne under mine føtter, og jeg mistet fotfeste. Årene etter ruller jeg, stadig raskere og raskere, inn i denne fordømte depresjonen. Senere etterfulgt av spiseforstyrrelses helvete, og i en verden full av angst. Ja, da jeg begynte på ballett i høst, kom noe som en gang betydde alt for meg, litt og litt tilbake til livet mitt. Motivasjonen. En ren og oppriktig GLEDE.

Det er derfor at jeg, da jeg sto i butikken i går og mobilen ringte, brått begynte å miste fotfeste igjen.

- Hei Anne, det er H. fra Step by Step som ringer.
- Eh.. hei!
- Hvordan går det med deg nå?
- Jo da, opp og ned. 
- Du skjønner, jeg fikk en bekymringsmelding av hun M. (min trener) 
- ......
- Hun sa at du ikke har fått fullført timene ordentlig de siste ukene, at du er svakere enn før og(...)
- Jo, men ikke siste timen da! Jeg fullførte, jeg! Det går bra!! 
- Jo Anne, men..
- Jeg er sterkere nå.
- Ja, ok. Men det er slik at vi ikke kan stå og se på at du ikke har det så bra alltid. Vi kan ikke ta det ansvaret at du kollapser under treningen. Det jeg vet om spiseforstyrrelser av erfaring.. Jeg ville gitt deg et treningsforbudt, til du er sterkere igjen. Forstår du?
- Ja, ja ja! Klart det. Selvfølgelig. Men det at jeg var så skjelven, svak.. det var da jeg var innlagt og sånt. Jeg er bedre nå. Sterkere, bedre ernært. Jeg forstår så klart, at dere ikke kan ta et så stort ansvar på dere. Det handler jo også om å skjerme de andre jentene fra sånt. De på tretten, altså.. jeg vet jeg ikke kan være så egoistisk å vise dem min svakhet. Nei nei, jeg skjønner, jeg! Men jeg lover. lover lover. Jeg har det mye bedre nå.
- Anne. Har du vært hos legen i det siste? Hva sier han? Får du lov til å trene?
- Ja da. Jeg får lov! Du skjønner, kroppen har det bedre. Jeg spiser og spiser, jeg.. Kroppen er ikke like svak nå. Jeg tror det går bra, å trene.
- Mm. Kanskje du skulle kontaktet legen din, snakket om balletten. 
- Ja! Jeg kan ringe, min behandler. Høre med han. Jeg ringer nå, jeg! 
- Ok, Anne. Da tar du kontakt?
- Klart! Ha det bra!!

...........

Jeg kjempet for å holde tårene inne. Ikke vise svakheten min. Jeg gikk dog fort ut av butikken, til Mormors stue for å møte ei venninne. Den følelsen. Herregud, den følelsen! Jeg ringte psykologen, fikk ingen svar, men ble ringt tilbake senere den dagen. Snakket i frustrasjonen, med en uggen følelse av at den største motivasjonen til å gå x antall kilo opp i vekt, holdt på å rase sammen. De kan ikke ta fra meg dette, sa jeg med min fortvilte stemme. Jeg har det jo så mye bedre enn i vinter.. Jeg veier mer, spiser mer (dog ikke fornuftig) og, ja..  Og jeg har det, jeg lover, med hånden på hjertet kan jeg si at tilstanden har forbedret seg betraktelig. Men jeg vet også at det ikke er helt på topp. Jeg har fortsatt en vei å gå. Jeg vet også, veldig godt, at det blir for mye å belaste ballettskolen med, min helse. Men jeg trenger dette. Jeg trenger å ha den lille timen med dans på en fredags kveld. Jeg drar i kveld, spiser ekstra bra denne dagen. Drikker riktig med væske, og gjør det jeg kan for å bevise dem at jeg klarer. Jeg er som sagt en perfeksjonist, fra topp til tå. Jeg må vise at jeg klarer. Jeg klarer!!




2 kommentarer:

  1. Å, SÅ VONDT. Uff. For en grusom telefonsamtale å få. Og så på den måten. Og så der og da. Nei nei neii. Jeg krysser alt jeg EIER for at dette bare ORDNER SEG og at du ikke får det treningsforbudet. I'm all on your side <3

    SvarSlett
  2. YOU CAN DO IT!!! Jeg har troen på deg! <3

    SvarSlett