mandag 23. april 2012

Ambivalent ustabil

Det er til å bli sliten av. Så utrolig sliten. Eier av et meget ustabilt humør, der har du meg. Ambivalent. I går så alt lyst ut mens jeg skrev, men humøret gikk fra glad og lett, til aldri så engstelig og trist, på under en halv time. Alt ble feil. Jeg så forferdelig ut, var stygg i alle mine klær, håret satt ikke på plass og så videre, og så videre. Gikk fram og tilbake mellom klesskap og speil, og hadde mest lyst til å slå knyttnevnen til speilbildet mitt. Sukk. Denne følelsen må være den som er verst; Jeg føler meg fanget i min egen kropp, og som alle vel vet er det umulig å stikke fra den. Tidligere har diverste typer selvskading og misbruk av mat vært en midlertidig løsning for å komme seg vekk fra alt som heter ubehag og følelser, men jeg vet det er galt. Jeg holder meg unna, noe som oftes bare forsterker angsten og følelsen av å være fange i min egen kropp. Hva gjør man med sånt(...)

Det som kan være en bedre løsning enn å selvskade er trening. Jeg har begynt å trene litt på 3T igjen, og kjenner det er veldig deilig når jeg først har klart å hive på meg treningstøyet. Endorfiner er en fin ting som gjør at angsten dempes betraktelig eller til og med forsvinner helt. Men også her er det er problem; Som spiseforstyrret og tidligere overtrent må man være litt forsiktig. Jeg er livredd for å falle tilbake til gamle vaner som jeg har kvittet meg med under innleggelse på Capio, da jeg bare fikk lov til 15 minutter rusling med personale til å begynne med. Jeg kjenner at jeg helst skulle trent hele dagen, som en måte å flykte fra verden der ute. Når jeg kjenner at slike tanker dukker opp igjen begynner alarmen å ringe. Stopp- trening er bra, men alt med måte, Anne. Jeg tror jeg mestrer dette her, og klarer å sette grenser, men jeg vet at anoreksien kan lure deg trill rundt også. Plutselig har man trent vekk halve dagen. Jeg tror også at jeg klarer meg fint når det kommer til restitusjon av type næring, men hvile er jo også viktig. Så har jeg lært å spise riktig, trene sånn passe, men jeg må virkelig lære meg å slappe av. Bare være og ikke gjøre noen ting. Denne delen er verre, men jeg jobber med saken, for harde livet.


2 kommentarer:

  1. Jeg tror på deg, Anne. Du er utrolig reflektert og vet hva som skal til. Selv om spiseforstyrrelsen kommer og setter kjepper i hjulene dine, så reiser du deg fra det gang på gang, og dét viser hvilken indre styrke du er i besittelse av. Jeg må bare si at du imponerer utrolig mye! Fortsett fremover, jeg vet at du vil komme seirende og styrket ut av dette ♥

    SvarSlett
  2. Husk at i bunn og grunn så er det du som er sjefen! :-) Jeg har stor tro på deg <3

    SvarSlett