onsdag 25. april 2012

Fritt fall, men ikke helt

Når humøret er så ustabil som den kan bli, så er det beste som finnes å ha et sikker nettverk rundt seg. Et nettverk av venninner, kjæreste, familie og trening av den "riktige" typen, for å få fokuset vekk fra det kjipe og vanskelige. Latter og det friske er verdens beste medisin for en sønderknust sjel som skal heles. Og så kommer støtteapparatet i tillegg, som er minst like viktig, bare på en annen måte og med annen fokus. Fokus på tilfriskningen. Lege, psykolog, fysioterapeut og mennesker som er der for å hjelpe meg i hverdagen. Alt for å få meg på bena- og holde meg oppe.

Sammen former dette seg som en slags sikkerhetsnett. Jeg kan falle fra en hundre meters høyde, men jeg vet at jeg blir tatt imot før jeg når bakken. Noen ganger blir jeg fanget etter å ha falt fritt i 90 meter, andre ganger snubler jeg så vidt og blir jeg tatt imot før jeg vet ordet av det. Jeg kan ende opp med blåmerker eller hjerneristelse på det verste, men jeg kommer meg alltid trygt opp på kanten igjen.

Min jobb, og min jobb alene, er å klare å gå fra denne kanten. Steg for steg må jeg gå fram til livet. Gi slipp på fristelsen av å leve farlig. Jeg har balansert i flere år, og det er ikke rart at jeg blir sliten av det. Alltid må jeg være på vakt, sørge for at jeg ikke mister balansen og faller i fritt fall i 1, 2, eller 10 meter. Det krever all min energi å overleve, den energien som jeg så gjerne skulle brukt på å leve.

Skole, jobb og andre aktiviteter som skulle vært del av en hver 20-åringens hverdag. Jeg har aldri forstått meg på de som sier at de ikke ønsker noe A4-liv. Hva er galt med det, da?

I går fikk en smakebit av det normale.

Jeg har vært hos Anita for å fortsette der vi var; se de siste to filmene av Twilight. Vi slengte oss i sofaen, pratet om alt og ingenting, farget brynene, spiste både salt og søtt (Ja takk, begge deler!) og gjorde som andre vil synes er helt normalt. En skikkelig girls night. Vel, jeg synes det var gull verdt! En sånn kveld er det lenge siden jeg har hatt. Det er faktisk umulig å huske for meg. For eksempel så kan jeg si at da jeg gikk i 9. klasse fant mine klassekamerater fram sine rebelske sider og prøvde røyk, fylle og fest, så satt jeg deprimert i klesskapet mitt, surret i et teppe, og skrev banneord og mobbeopplevelser i dagboka. Da jeg gikk på vg1 og mine venner satt ute i gresset i storefri, snakket om gutter på vg3 og fniste, gikk jeg på do for å spy på tom mage. Ikke akkurat noe solskinnshistorie. Så klart, det er ikke bare tragisk og trist som skjedde, jeg har opplevd mye bra og synes absolutt ikke synd på meg selv, men det er likevel dèt som sitter best i hodet.

Men for å ikke henge seg opp i "å så fælt jeg har det";
Jeg synes jeg har kommet meg ganske så bra gjennom det, og jeg er nå ung fortsatt.

Det er aldri for sent å leve



2 kommentarer:

  1. Hei Anne-panne<3

    Takk for en kjempekos kveld,og det skal bli en ønskereprise av det om ikke lenge.Med ALLE "Twilight"filmene på en kveld!
    Tjohoooo!!!!Og en STOR pakke Kleenex til "Breaking Dawn"(snufs)

    mange klemmer til deg vennen:)<3<3<3

    SvarSlett
  2. dette var et fint innlegg Anne! Det er krevende å se tilbake på situasjoner og tider sykdom har fått styre over så store deler av livet, men som du sier, du er fremdeles ung og har all verdens av muligheter foran deg. Selv synes jeg de ordene kan være vanskelige, men det er jo faktisk sant! Jeg synes det er godt at du har så mange gode hjelpere rundt deg som gjør det å kunne leve livet slik du ønsker en dag når du blir klar for det MULIG! <3

    SvarSlett