fredag 27. april 2012

Konfrontasjonen

Mitt navn blir ropt opp først. Jeg viser at jeg er tilstede, rekker opp hånden, og får så tildelt påmeldingsskjemaet til ballettens neste semester. Øynene mine leter etter trenerens anbefaling av nivå, og når jeg finner den kjenner jeg en stikkende følelse i brystet. Samme niva, jeg har ikke gått videre.. Faen! Mislykka jævel- sier jeg til meg selv, og banner nesten litt høyt. Jeg tror ansiktet viser resten av gruppa litt for godt hvor skuffet jeg er. Jeg er ikke akkurat kjent for å stille lave krav til meg selv, og kan godt defineres som verstingen blant perfeksjonistene. Dette kjennes virkelig ut som et nederlag og jeg vil aller helst bare stikke hodet i sanden av skam over min dårlige prestasjon dette semesteret. Jeg som hadde et bitte, bitte lite håp om at jeg kunne begynne på klassisk 2, på tross av noen timer der kroppen ikke spilte på lag med meg på grunn av for lite næring og utmattelse(...) Jeg begynner timen med et helvetes indre kaos og et stort, arrogant, "jeg-er-sint-og-hater-hele-verden-uttrykk". Ikke har ryggen det bra i dag heller, så jeg viser atter en gang at jeg er verdens største taper blant ballerinaer. 

Heldigvis har jeg ikke noe stor talent når det kommer til å skjule mine følelser, for halvveis timen, under tøyingen, ville treneren ha noen ord med meg. "Anne, jeg vil bare at du skal vite grunnen for at du ikke får begynne på klassisk 2. Du har absolutt greie på teknikken, og kan dette her, så om det ikke hadde vært for det du har slitt med, så hadde jeg anbefalt nivå 2. Det er ikke slik at du er for dårlig i ballett!". 

Jeg følte meg lettet, begynte faktisk nesten å grine over at jeg kanskje ikke er så dårlig likevel. Jeg kan jo dette, jeg vet at jeg har gjort framskritt, men det jeg også vet er at min jojo-slanking ikke har vært noe særlig bra for kroppen og musklene. Jeg skal gå på klassisk 1 i ett semester til, og om det kommer til å gå bra med tanke på spiseforstyrrelsen og psyken, så fortsetter jeg med nivå 2 etter jul. Om ikke dèt er en motivasjon, så vet ikke jeg mer. 

Først viser det seg at jeg ikke er sterk nok, og ennå for mye preget av spiseforstyrrelsen, til å kunne fullføre skole, og så skjer dette. Det er like surt hver gang jeg blir konfrontert med hvor mye skade denne dritt sykdommen kan påføre meg. På grunn av dette skal det lite til før jeg blir deprimert og dratt ned i kjelleren, men likevel klarer jeg å få det til å gå på en eller annen måte. Noen mennesker sier til meg at jeg har en stå-på vilje som et esel, og at det er min stahet som gjør at jeg klarer å holde hodet over vannet gang på gang, grunnen for at jeg får til så mye på tross av anoreksi og tilbakevendende depresjon. Mitt eget syn og dyptliggende følelse over hva jeg har klart og ikke har klart, er som regel rake motsetningen til det andre forteller meg. Sykdommen konfronterer meg med hvilken skade den kan gi, også i etterkant når det egentlig går mye bedre. Mennesker konfronterer meg med at følelsene mine kan være urealistiske og ikke til å stole på.

Jeg hater å bli konfrontert. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar