onsdag 2. mai 2012

Karusellen igjennom livet

Posititive følelser begynner å drukne i de negative. Det er en sånn fase etter vektoppgangen som jeg føler er veldig vanskelig. Jeg føler meg feit nå som jeg har oppnådd normalvekten, og jeg kjenner at jeg svømmer imot en følelsesladet strøm av tanker. Det brukes mye krefter på dette, som jeg heller kunne brukt på daglige gjøremål. Når man ikke spiser som anorektiker, eller kaster opp maten etter en matorgie som bulimisk, er det ofte noe man gjør for å ikke kjenne etter. Ikke føle noe som helst, bli helt matt og likegyldig. Men det har jeg prøvd, og det virker som en god løsning der og da, men i lengden har det ikke resultert i noe annet enn at spiseforstyrrelsen styrkes og får tilbake makten sin. Det fungerer ikke, så nå blir jeg NØDT til å kjenne på følelsene. Dette er dog ikke bare-bare. Det er vondt og det er slitsomt å gjøre det fornuftige når det føles totalt feil, når følelsene mener noe annet enn det du vet er det eneste riktige.

Jeg lar meg ikke kue denne gangen. Jo, det frister, men jeg orker ikke å påføre verken meg eller mine nærmeste den smerten det fører med seg om jeg skulle gått ned i vekt igjen. Det er rett og slett ingen alternativ. Jeg skal stå i dette, og kjenne på både gode og vonde følelser. Det er et sånt typisk veiskille problem- går jeg til venstre blir jeg følelsesløs og flat, og om jeg går til høyre så blir jeg overveldet av følelser, men jeg vil derimot føle at jeg lever. Livet er nemlig som en berg- og dalbane. Det går opp og ned, opp og ned, og mens noen dager vil være gode er andre dager mer strevsomme. Min oppgave nå er å tåle den type karusellen. Jeg skal  slippe taket i oppoverbakken, og holde meg fast når jeg raser nedover. For å så gjenta samme gamle tivoli attraksjonen.

1 kommentar:

  1. Herlige dyktige Anne! Kom på stand upen i kveld så får du ledd av at andre har det værre enn deg samme hvor ille du har det! :)
    Glsd i deg!

    SvarSlett