søndag 20. mai 2012

Reportasjen om spiseforstyrrelsen min (høst 2011)


NÅR MATEN TAR KONTROLL

Forestill deg en hverdag med måltider som kun består av eplebiter. I perioder spiser du alt du kommer over fordi du er underernært. Du trenger innleggelse, men ventetiden er på halvannet år.



Anne Ruth Benschop (20) har lenge slitt med anoreksi med bulimiske tendenser, som er anoreksi med perioder hvor man kan overspise for så og å kaste opp. Hun er daglig preget av spiseforstyrrelsen.
- Jeg får gått på skole, men tenker på spiseforstyrrelsen 90 prosent av tiden, sier hun.

Treningslogg og kalorier
På dårlige dager påvirker sykdommen matinntaket hennes. Hun er usikker på hva som utløste den atypiske anoreksien, men forteller om en trøblete barndom med mobbing. Anne har alltid vært veldig usikker på seg selv og kroppen sin. Hun startet på turn i svært ung alder.

- Jeg drev med turn og følte jeg mestret dette godt, men så skadet jeg ryggen min, sier Anne og fikler litt med en øredobb. Hun føler at turningen ble tatt fra henne, noe som gjorde henne deprimert. Barneskrik og stoler som blir skyvd fra kafébord legger seg som et lokk rundt den alvorlige samtalen.

Etter at hun sluttet på turn, økte vekten. Dette taklet Anne dårlig, noe som førte til at hun ble veldig kroppsfiksert.
- I starten var det bare tanker.Jeg tenkte at jeg kunne begynne å trene slik at jeg mistet noen kilo, forteller Anne. Og slik gikk det. Treningen fører til at hun begynner å føre en logg over hvor mye hun trener, og alt hun spiser. Alle kalorier blir telt.

Farlig å tulle med maten
- Det var dager da jeg ikke spiste. Eller jeg kunne spise et halvt knekkebrød eller en bit av et eple. I sine bulimiske perioder, som var etterfulgt av lang tid med lite mat, kunne hun spise så store mengder at hun ikke kunne huske det i ettertid.

Det var i fjortenårsalderen Anne utviklet spiseforstyrrelser. Hun synes det er tungt å leve med det, og føler folk ikke forstår hvordan hun har det.  
- De skjønner ikke hvor farlig det er å tulle med maten, slår hun fast. Anne mener mangelen på forståelse kan føre til at mange går i den fellen. Hun har ikke alltid vært åpen om spiseforstyrrelsen, men har lært at man kommer mye lengre med det.
- Det er mye skam rundt det å ha en spiseforstyrrelse. Det tok mange år før jeg i det hele tatt greide å innrømme ovenfor meg selv at jeg var syk, forteller Anne.
Hennes råd til de som sliter med sykdommen er å be om hjelp.
- Ikke hold alt for deg selv, for da hoper det seg opp. Det finnes grenser for hvor mye man greier å gå med selv, sier hun alvorlig.

Lange ventelister
Hun har selv vært innlagt i flere perioder på Anoreksisenteret i Fredrikstad. På sitt sykeste veide hun 43 kilo.
- Jeg tror det var redningen min.
 Hun understreker viktigheten av et godt støtteapparat, og muligheten til å få hjelp hele dagen når det er som verst.
- Før folk oppdaget det, var det min lille hemmelighet. Hun flakker litt med blikket, men hever det snart igjen.
- Jeg begynte å isolere meg, og var veldig alene om det, forteller Anne.

Etter hvert ble sykdommen oppdaget. Anne ble sendt til helsesøster og PPT på skolen. Hun var også i samtaler med psykolog hos BUP i over et år. Det ble ikke noe bedre, og innleggelse ble til slutt den eneste muligheten for henne.
- Det var veldig vanskelig å få innleggelse, forklarer Anne. Hun forteller om lange ventelister hos sykehusene, som ofte er siste utvei for de som er hardt rammet av sykdommen.
- På noen steder måtte man vente i ett og et halvt år. Er man så syk og underernært, kan man ikke vente så lenge, sier hun. Anne mener sykehusene venter så lenge med innleggelse at det fører til alvorlig sykdom og tvangsinnleggelse.
- Det har gått opp noen for lys for meg. Jeg vil ikke være syk.
Hun mener at å bestemme seg for å bli frisk er utslagsgivende for å komme seg videre.
- Det har gått opp og ned i ettertid. Det viktige er å reise seg opp igjen etter man faller, sier Benschop.

Skambelagt
Anne tror folk er mer åpne om at de lider av anoreksi, enn bulimi. Hun mener det ligger utrolig mye skam rundt det.
- Man spiser alt man kommer over. Jeg har gått berserk på kattemat fordi jeg måtte spise det første jeg fant, forteller hun.

I dag prøver Anne å spise normalt, men hun innrømmer det avhenger av dagsformen om hun greier det.
- Jeg er ikke redd for mat lenger, men har perioder hvor jeg ubevisst spiser for lite for å redusere vekten, sier hun mens hun lar den slanke hånden gre gjennom det mørke håret. Hun synes det er viktig å innse at man har et problem.
- Du kan få hjelp av andre, men det er du som må løse problemet. Ingen kan løse det for deg, avslutter hun.


Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

-Selvhjelpsorganisasjon for kvinner med spiseforstyrrelser

- Arbeider i første rekke med å støtte og å hjelpe kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser

- Har helgekurs og selvhjelpsgrupper for å bedre hverdagen for de som sliter

- Er opptatt av å spre informasjon om IKS og spiseforstyrrelser

- IKS driver ikke med behandling, men er et supplement til behandling


Av Marie Wiik

2 kommentarer:

  1. Super bra, Anne!! Stolt av deg! :)

    SvarSlett
  2. Ærlige åpne Anne! :) Kjempstolt! Store klemmer fra Oslo by <3

    SvarSlett