onsdag 30. mai 2012

Skam

Angsten tar alltid tak i meg når jeg kjenner det voldsomme suget etter noe salt og fett. Den lar seg ikke ignorere. Den sterke trangen til å finne min vei inn til Burger King for å kjøpe det som er så jævelig forbudt. Pommes frites. Å herregud! Jeg klarer ikke å stå imot når lysten først har dukket opp. Hodet er uenig, jeg kan vel søren meg ikke spise noe sånt! Men lysten vinner, og jeg gir etter, atter en gang. Det kan ikke beskrives som å overdrive når jeg sier at hjertet bokstaveligtalt dunker i brystet, jeg blir fryktelig var på at ingen ser meg snike meg inn på et sånt sted. Ser rundt meg, flere ganger, om det ikke er noen i nærheten som kjenner meg eller i det hele tatt vet hvem jeg er. Noe så skamfult å kjøpe junkfood..! Hva vil vel ikke folk tro om meg.

Inne på Burger King ser jeg ingen kjentfolk. Jeg klarer å snike i køen, i frykt for at jeg kunne møte noen likevel, dersom jeg blir for lenge. En Pommes frites, takk, take away. Når jeg får maten i hendene, har betalt, gjemmer jeg posen lynrask i en bag, og spurtter ut døra. Jeg tror ingen så meg, takk og pris.

På bussen setter jeg meg alltid helt bakerst. Når jeg er helt sikker på at ingen kan se meg, finner jeg fram kaloribomben og stapper det i meg som om jeg er et krigsoffer som har sultet over lang, lang tid. Så inn i granskauens ekkel jeg er. Motbydelig.

Det er så klart helt på trynet at jeg skal kjenne meg så engstelig og skamfull, bare fordi jeg spiser noe som ikke er sunt eller står på en anorektikers liste over ulovlig-mat. Hvem bryr seg egentlig? Er det ryktet som spiseforstyrret jeg er redd for skal bli til et rykte om en mislykket anorektiker, eller ligger det noe mer bak dette? Jeg aner ikke, men dette var jammen meg en utfordring jeg klarte, selv om jeg trodde jeg skulle dø av frykt. Nå er jeg helt ferdig. Slått ut, og dessuten kvalm.

What a life!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar