lørdag 19. mai 2012

Trening og sånt

Motivasjon er en sann glede. Jeg håper den varer denne gangen.

Etter litt fram og tilbake med meldinger mellom meg og en peronlig trener på 3T, hadde vi i går avtalt en veiledningstime på treningssenteret. Siden han allerede visste om min situasjon rundt spiseforstyrrelsen etc. var det ikke mye jeg trengte å forklare der og da, og det var egentlig veldig fint. Det er passe kleint å forklare om en varierende helse og dårlige forhold til mat og kropp når man sitter i er lite hjørne på en hard stol, der alle som skulle ha lange ører kunne ha fått med seg hvor utrent og svak jeg faktisk er. Det ble til at vi pratet litt om mål for treningen og jeg fikk noen råd om kosthold i forhold til dette, og etter hvert måtte jeg bli med på kontoret for å ta en type bodyscan. Så jeg stilte meg, litt vemodig, på en vekt som i tillegg til kilogram måler beintetthet, muskelmasse osv. osv, og treneren fikk notert seg dette etter to målinger. Lite muskler, en smule dehydrert og ellers greit- ikke uforventet, men dette kan jeg jobbe med. Oppe i treningshallen igjen gikk vi fra den ene apparaten til den andre, skrev ned hvilke øvelser jeg skulle forholde meg til og hvor mange sett jeg skal kjøre på hver og en av dem, og så var jeg i gang.

Etter litt over en time hadde jeg fått mye gode råd og tips, og vi avtalte at jeg skulle ha en samtale med ham annen hver uke for videre oppfølgning og for å måle evt. framgang. Planen er at jeg skal gå gjennom styrkeprogrammet to ganger i uken, og jeg er flink til å gjøre det jeg har bestemt meg for, tror jeg at det skal gå helt fint. Jeg gleder meg til å oppdage en dag at jeg har blitt litt sterkere i kroppen igjen og at jeg blant annet slipper å kjenne melkesyre i bena etter å ha gått opp trappen til garderoben. Hvor fint hadde ikke det vært?

Sånn ellers går det generellt sett ganske greit med meg for tiden. Det går så klart litt opp og ned, både med humøret og motivasjonen til å spise/holde vekten, men det er vel egentlig ikke så rart etter for mange år med spiseforstyrrelse, angst og svingende depresjon i tillegg. Jeg vil tro det er helt normalt. 
Selv om jeg noen dager føler meg tungt preget av depresjonen og gir blaffen i livet, blir helst liggende i senga hele dagen, så klarer jeg som oftest å karre meg selv ut i livet, til trening eller bare for å slappe av på kafè med en god kaffe og bra bok. Jeg tror det handler litt om å gjøre noe som kan virke vanskelig å sette i gang med, men som man vet at det ikke krever uoverkommelig mye krefter til å gjennomføre. Finne en fin balanse mellom hva som kanskje kan gå, og det som absolutt er umulig å få til. Jeg har jo funnet ut, i året som har gått, at skole ble for mye å kreve av meg selv. Så jeg sluttet, og selv om det der og da føltes som enda et stort nederlag, så vet jeg at det er mye tøffere gjort å innse at det er feil tid til å gjøre en sånn stor oppgave som et helt skoleår, med alle fag, enn det faktisk er å fortsette selv om jeg innerst inne forstod at det kom til å slite meg ut fullstendig. Jeg ville gått på et smell. Det samme gjelder trening. Det er feil å ha som mål å kunne løpe maraton om et halvt år, eller å være super sterk og frisk. Men det som er mulig å ha for øye er å gradvis bygge seg opp til en normal, frisk kropp. Jeg vet at når kroppen har det bedre, så vil det mentale også gradvis blir lettere. Dette har jeg opplevd før, og derfor er målet mitt nettopp dette: Føle meg sterkere og friskere. Ikke sterk og frisk.

// Anne, 2010

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar