mandag 11. juni 2012

Fra Kvinnekraft, tema: Nærhet

Gi meg nærhet, men kom ikke for nærme

Noe som etter min mening er noe hvert eneste levende vesen trenger, er nærhet. Nærhet i form av en klem, et kyss, eller kanskje bare en annen persons tilstedeværelse. 

Tekst: Anne


Et menneske blir født, etter å ha ligget i morens mage i en lang tid. Allerede før ens første møte med verden er det noen der som bryr seg om deg. Mennesker har behov. Det er sunt å kunne ha en å kunne le og gråte med. En venninne å kunne snakke med om alt eller ingenting, familie å besøke. Av og til er noe så lite som en fremmeds smil alt som skal til for å få et smil rundt sin egen munn. Nærhet er det motsatte av ensomhet. Ensomhet er noe ingen ønsker seg, ikke innerst inne.
Det kan hende at du plutselig en dag gikk fra å være en frisk og smilende jente med gode venner og mennesker rundt deg, inn i spiseforstyrrelses sterke hender og onde sinn. Dette er hva som skjedde meg i en alder av tretten/fjorten år. Dette er min historie om nærhet. 

"Jeg, kjent som en blid og livsglad jente, er for tiden veldig irritabel. Sint. Mamma får ikke gi meg en klem. Faktisk, så burde hun ikke prøve å komme nærmere enn to meter! Jeg klikker når hun spør meg om hvordan jeg hadde det på skolen, og når hun snakker om lykkelige familiemedlemmer og andre hverdagslige ting. Jeg vil være alene, ha fred og ro. Tingen er at jeg føler meg ensom. På skolen er jeg tilbaketrukket og holder meg litt for meg selv. Ingen liker meg, skjønner du. Ingen snakker til meg, så hva annet skulle det bety? Men jeg bryr meg ikke, jeg trenger ingen. Jeg er skapt for å være alene."

Dette skrev jeg i en av mine mange dagbøker i 2005. Jeg er en av de som klemmer alle, alltid. Jeg er glad i å ha noen rundt meg, og selv om det ofte kan være godt å være alene på sitt rom i all stillhet, så takler jeg ikke å være ensom. Ensomhet er forferdelig!
Da jeg ble syk taklet jeg ikke å ha noe form for nærhet. Bortsett fra dyrs kjærlighet, slapp jeg ingen inn i hjertet mitt. Jeg var sint hele tiden, og som jeg skrev tidligere klarte jeg ikke en gang å ta imot en klem fra min kjære mor. Hun som alltid lurte på om jeg hadde det bra, og som prøvde å hjelpe meg når jeg så ut til å ha en tøff tid. Det at hun viste omsorg rørte meg ikke. Jeg syntes bare at alle som brydde seg var innpåslitne sjeler. Jeg klarte verken fysisk eller psykisk berøring. Jeg snakket ikke om følelser, og for å holde alle på avstand sa jeg at alt var fint.

Jeg likte ikke meg selv. Hvordan skulle andre ha muligheten til å like meg? Min kropp ble, etter hvert som vanskelige perioder dukket opp stadig mer, min verste fiende. Jeg kunne begynne å grine når en venninne plutselig kom bak meg og ga meg en klem. Hun klemte tross alt min ekle, grusomme kropp! Jeg var kald. Varme og kjærlighet var et ukjent fenomen.
Men når ingen så meg, kom tårene. Ensomheten. Jeg savnet så sårt å bli holdt tett inn til noen. Å kunne sitte i noen armkrok uten å føle meg fanget eller full av skam- jeg var jo så stygg og feit! Jeg savnet å høre noen si at de var glad i meg. For selv om jeg mange ganger ble fortalt at jeg er verdifull, pappa og mammas lille jente, og elsket(...) Jeg lot det gå rett forbi meg. Jeg trodde ikke på det.

Først da jeg gikk inn i en behandling som hjalp meg å forstå min kropp og mine tanker, lærte jeg også langsomt å kjenne på nærheten til andre mennesker. Jeg kjente at det var godt å få en klem. Det å føle at noen er glad i deg, bryr seg, betyr så ufattelig mye. Også alle gode ord tar jeg tett inn til meg nå, selv om jeg ikke alltid tror på alt som blir sagt. Jeg vet at jeg har like mye rett til å kjenne meg elsket som alle andre. Jeg er like mye verdt som andre mennesker. Og alle mennesker trenger noe form for nærhet. 

Så jenter, dere som ikke klarer å la noen elske deg, av skam eller angst for at andre kanskje synes det samme om din kropp som du gjør: Når en person viser omsorg, så gjør de det ut av kjærlighet.
Lær deg å bli elsket. Nærhet er noe som gjør livet verdt å leve. 

1 kommentar:

  1. Du ser utrolig bra ut for tiden! <3

    Dette er et tema som jeg synes gjør forferdelig vondt. Selvfølgelig fortjener vi nærhet, men angsten som griper tak i meg når noen kommer nært gjør at kroppen låser seg og at jeg fjerner meg fra situasjonen. Det er ikke sånn det skal være, det vet jeg jo, men hvordan skal en fortelle kroppen at det er greit, etter så lang tid hvor det faktisk var nødvendig å distansere seg fra situasjoner?.. Du jeg var innlagt på psykriatisk akuttmotak(PAM) i Januar var det fordi jeg ikke klarte å forestille meg at jeg noengang kom til å takle nærhet, og at livet ikke ville være vært å leve. Jeg ville ikke leve meg, og tankene tok helt over. På PAM møtte jeg psykiatere som ønsket å gi meg håpet tilbake, men som ble møtt at en større frykt enn de selv kunne forstå. Som da jeg holdt på å besvime og skulle gå ut av et rom og en mann ville strekke ut en hånd for å hjelpe meg. Sånt går ikke når angsten sitter på utsiden. En av miljøpersonalet ville så fryktelig vise meg at det ikke var farlig, og at hun var villig til å kjempe sammen med meg. Hun ville så gjerne holde rundt meg, for å gi meg den nærheten kroppen min skrek etter, men som den samme kroppen fryktet så sterkt. Jeg var så redd, så liten, men den klemmen betydde så mye.

    Jeg har kjent hvor mye et menneske trenger nærhet, og jeg har kjent hvordan det er å ikke takle den. Nå er jeg fortsatt i samme situasjon, men jeg takler mer nærhet før redselen og angsten tar over. Om jeg noengang vil komme helt i mål vet jeg ikke, men kroppen min er ikke like desperat nå som den var da.

    SvarSlett