tirsdag 12. juni 2012

Ups and downs

Plutselig kommer du til et punkt hvor de positive følelser og gode tankene kollapser. Den gamle kjente depresjonen er tilbake og den vante negative stemningen herjer. Det skjer meg stadig vekk. Gode stunder blir brått byttet ut med sinne og tårer. Jeg tror jeg forstår, men egentlig ikke.



Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet hvordan jeg handler. Det er ikke vanskelig å finne et viss mønster heller. Det kan hende jeg har nevnt det tidligere, at jeg er av den typen som kjører seg selv til det ytterste og senere går på et smell fordi man rett og slett er utkjørt? Altså, jeg skal alltid gjøre gjøre gjøre. Være opptatt med et eller annet, for å holde det som ligger under overflaten, gjemt. Å være travelt opptatt med noe, gjør det umulig å skape plass til slikt mas som tanker og følelser. Mitt hellige forsvarsmekanisme. Skjolden. Og husker jeg ikke riktig at en lærer på ungdomsskolen en gang fortalte meg at jeg bare har ett gir? Her aner jeg et velkjent Alt eller Ingenting- Mønster

I dag var jo egentlig en ganske OK dag, det er ikke det at livet mitt går fra perfekt i det ene sekundet til å falle i grus i det andre. Det var bare litt tøffere i noen øyeblikk. Tårekanalene har vært litt våtere, og lunta noe kortere. Opp- og nedturer. Jeg hater dem, og må virkelig ta meg sammen for å ikke la nedturer holde meg nede over lengre tid. Når jeg er fortvilet, utslitt, eller hva det nå er jeg er i dag, så er jeg plutselig feit. Jeg eser ut og er stygg som ****. Anoreksia skriker. Mamma hater meg, jeg duger ikke, går bare i veien, gjør alt galt, sier alt feil, er roten til alt ondt, og så videre. Dette er så klart bare riktig i mitt eget hode, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

Opptur i morgen, kanskje?











1 kommentar:

  1. <3
    (Selv om du ikke alltid tror på det selv, så synes jeg du er helt fantastisk!)

    SvarSlett