mandag 9. juli 2012

Å nei, ingen Dexter på 2 måneder!

Hei og hopp

Hva skal jeg fylle tomrommet med nå, da? Nei da. 
Jo da.. En smule tragisk, men det har seg faktisk slik at jeg bruker flere timer i uken til å se på denne type TVserier- ikke bare fordi man blir revet med og vil vite fortsettelsen etter slutten av den ene episoden, men også veldig mye fordi det er min måte å håndtere angstanfall på. En slags distrahering altså. Dexter har vært den siste serien som har hjulpet meg gjennom angstfylte dager. Fuck, ja. Heldigvis for meg så finnes det jo flere serier der ute. Men jeg må jo få med meg at slutten av sesongen var... TEASING. 

I dag, og i to uker framover, har Herr. Kjæreste og jeg huset for oss selv, så det kommer til å bli nokså stille her. Dagene som har vært har vært fylt med hopping på trampoline og kaffestunder med min herlige venninne K. Jeg har kost meg skakk i hjel, men nå kjenner jeg meg sliten. 

K og jeg har snakket en del sammen om bl.a. det med at det tar så ufattelig lang tid før energinivået blir som før. Før spiseforstyrrelsen, depresjonen og angsten kom og tok den ifra oss. Det er ikke bare plagsomt og påvirker hverdagen, men det er ikke minst veldig motivasjonsdrepende i vanskelige perioder. Jeg for min del takker Capio for innsikten de har gitt meg gjennom to tøffe år. Innsikt som gjør at jeg har fått kunnskap om sykdommen- kunnskap som gjør at jeg dagen i dag forstår at det kan ta tid før kroppen har reparert seg til det normale. At det faktisk kan ta flere år før, f.eks, energien er på plass igjen og før jeg slipper å kjenne melkesyre i bena eller kan kjenne hjertet i halsen bare jeg går opp noen trappetrinn. Det er godt å vite at jeg har tiden på min side, at jeg er ung og at håpet ikke er ute for meg selv om jeg enda ikke har fått fullført videregående skole. Jeg har tross alt en grunn for at jeg er totalt tappet for krefter etter bare én skoletime... Det er faktisk ikke noe annet å gjøre enn å gi meg selv tid. Gi KROPPEN min tid til å bygge seg opp igjen, slik at jeg kan levet et liv som en frisk person på snart 21 år.

At jeg har kommet såpass langt i tilfriskningsprosessen er dessuten vidunderlig. På tross av det jeg har vært gjennom (og fortsatt gjennomgår) så kan jeg ikke nekte for at jeg har det ganske så bra for tiden. Jeg er priviligert med mange gode venner, har verdens beste kjæreste, kommet inn på vg3 for tredje gang, får lov til å ta ballettimer på fritiden.. og ikke minst: på gode dager klarer jeg å innse at livet faktisk kan være fint. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar