tirsdag 31. juli 2012

Dag 7: Redigert sannhet

Dag 7: Et bilde av deg selv for ca. tre år siden


Hei, jeg heter Anne!  Jeg er atten år. En gang var jeg syk, men det er jeg ikke lenger. Jeg spiser som en ku og ser ut som en flodhest. Jeg har vært tynn og pleide å bekymre de rundt meg, men jeg er ikke tynn lenger. Jeg sulter ikke lenger, jeg føler meg konstant mett. Ikke spyr jeg heller, bare når jeg har spist etter kostplanen, for da er det så mye at det kommer opp av seg selv. Jeg overtrener ikke lenger en gang, jeg bare trener fem ganger om dagen nå. Jeg er ikke kald lenger, jeg kan til og med sove med to par ullsokker i steden for tre. Dessuten har jeg blitt kvitt mine søvnproblemer, jeg sover faktisk to-tre timer hver natt. Kroppen har det helt fint, for legen sa at blodprøvene idag ikke gir meg "noe grunn til bekymring". Til og med konsentrasjonen har kommet tilbake, jeg har klart å skaffe meg jobb! 


Hei, jeg heter Anne. Jeg er fortsatt atten år.. I morgen skal jeg legges inn på Capio anoreksisenter. For to måneder siden trodde jeg at jeg ikke var så syk, men hvem prøvde jeg egentlig å lure? Jeg spiser som en mus og ser ut som et levende lik. Jeg mistet de få ekstra kiloene like fort som jeg la dem på meg. Hurra! Jeg mister håret mitt, begynner å få stygge flekker uten hår. Jeg fryser, konstant, og går med et teppe og varmeflaske hele tiden. Den gnagende sultfølelsen kjenner jeg ikke lenger, de gjorde jeg heller ikke for to måneder siden. Jeg har mistet kontakten med metthetsfølelsen og sult. Jeg kjenner ingenting. Jobben har jeg hatt i et par måneder, og det ble som forventet: Det ga meg litt lommepenger og en god mulighet til å droppe noen ekstra måltider. Jeg ble noen kroner rikere, og x-antall kilo fattigere. Men nå måtte jeg vinke farvell til jobben, for de andre mener at det blir for mye for meg. I natt sov jeg ikke, jeg trente til jeg gråt av en verkende smerte i hjerteregionen. Jeg kan da ikke ankomme Capio som feit! Egentlig er jeg ikke så syk- jeg kommer til å være den tykkeste pasienten de noen gang har hatt. 

Bilde 2 og 3 er tatt natten før jeg ble innlagt for første gang. Capio. Masken falt av en gang mellom desember og februar. Ikke bare for de menneskene rundt meg, men også for meg selv. Jeg var så sliten og ødelagt. Livstegn måtte man lete lenge etter. Dette betyr likevel ikke at det gikk bedre i desember- jeg husker at det gikk veldig, veldig dårlig en liten uke før det øverste bilde ble tatt. Jeg kastet en vannkoker med kokende vann til mamma i et raserianfall, to yoghurter fløy retning ansiktet hennes, jeg sparket og slo, og ble truet med at jeg ikke skulle få ha venninna mi på besøk dersom jeg fortsatte slik. Vel, jeg skjerpet meg: Masken var mitt skjold. Jeg ble enda litt flinkere til å lure meg unna maten, drakk meg flere kilo opp i vekt før veiingen. Jeg trodde jeg klarte å lure alle, men først og fremst lurte jeg meg selv. 

Poenget er at ett bilde ikke gir noe mening. Det ble tatt for x-antall år siden, og i akkurat dét sekundet bildet ble knipset hadde jeg det helt OK. Det viser ikke at jeg lå med hodet langt ned i doskålen sammen kveld fordi jeg hadde spist en liten sjokolade. Synet bedrar. 

2 kommentarer:

  1. Som du sier viser ikke bilder alt. Jeg har mange ganger tenkt når jeg leser bloggen din at du ikke virker spesielt undervektig, men så har du vært syk for det. Glad for at du er bedre nå, og for at du får tilrettelagt skole til høsten. Stå på, Anne!

    Celine

    SvarSlett
  2. En spiseforstyrrelse er ikke alltid like synlig. Det vil ikke si at det ikke er alvorlig av den grunn. Jeg har gått på et tynt tråd i perioder av livet mitt, der kroppen min var så sultet og utslitt at jeg trodde den kunne gi opp når som helst. Jeg er kanskje ikke en av anorektikerne som ser ut som et skjelett, men jeg har vært veldig underernært og utsultet likevel. Jeg gikk ca. 15 kg ned i vekt, fra en normal vekt med bmi på 20 (som vil si at jeg alltid har vært ganske så slank). Det betyr at jeg har vært anorektisk tynn selv om jeg ikke har vært den "tynneste". Jeg har vært forsiktig med hva slags bilder jeg legger ut på bloggen, så skrekkbildene har jeg alltid holdt for meg selv.


    Sist og ikke minst: Syk er ikke lik tynn. Spiseforstyrrelser kommer i mange former ;-)

    SvarSlett