søndag 22. juli 2012

Ett år

Nøyaktig ett år siden det skjedde forferdelige ting i Oslo. Ett år siden jeg var på nøyaktig samme sted i landet som det jeg er nå. Nøyaktig ett år siden jeg kom opp trappa og ble møtt av et sjokerende syn på TVen. "Det har eksplodert en bombe i Oslo". Ett år siden jeg tenkte Uff så tragisk at det skulle skje i Oslo nå, uten å la det gå så mye mer inn på meg. I andre land blir jo folk drept hver eneste dag..
Jeg dro ut og kom tilbake senere den dagen. Beskjeden jeg fikk da var rett og slett forferdlig. Utøya. Hvem hadde trodd noe sånt? Jeg satt ikke klistret til TVen, noe de fleste av norges befolkning mest sannsynlig gjorde. Jeg hadde ingen kjente i Oslo den dagen, så selv om nyhetene var  ristende og fæle, så lot jeg det fortsatt ikke gå for mye inn på meg. Av personlige årsaker hadde jeg annet å bry meg mer om. Det var ikke før dagen etter at jeg forstod alvoret. Da jeg leste nettavisa, den 23. juli 2011. En mann, hvordan i alle dager kunne EN man forårsake så ufattelig mye elendighet på EN dag? Også uskyldige ungdommer, da.. Dette var jo grusomt! Plutselig føltes ikke Norge like trygg lenger. Nå skjer der her også, tenkte jeg.

Det har gått nøyaktig ett år i dag. Ett år der jeg har sett det ekle gliset til den ene mannen i avia, nesten hver eneste dag. En evigvarende rettsak som jeg ble nødt til å skjerme meg selv fra. Så mye elendighet. Men det har også vært et år hvor mange mennesker har vist så utrolig mye kjærlighet. Synet av denne mannen vil jeg slette fra hukommelsen. Det er denne kjærligheten jeg vil minnes. 

          // bildet er fra Google.

1 kommentar:

  1. Enig med du.
    Dette har vært et unødvendig vondt år for alle.
    Selv har jeg ikke lest en eneste reportasje eller sett ett eneste minutt av rettsaken.
    det er alt for vondt, og jeg orker ikke la det gå inn på meg.
    Meg det er sant. til tross for alt det vonde, så tror jeg vi har sett mer kjærlighet i vårt land i år enn på veldig lenge. personlig så tror jeg vi trengte ett 'wake up call' det er synd at noe så fælt måtte til før våre oh så kjære og fantastiske nordmenn ville åpne våre øyne og gi plass til kjæreligheten. Men kanskje vi kan snu det hele til en positiv utvikling.

    SvarSlett