søndag 1. juli 2012

Kræsj bom au- Om tilbakefall og annet tull.


Det er rart hvor sårbar man kan føle seg i visse situasjoner, når man i flere år har kjempet mot en så urokkelig sykdom som Anoreksia. Først nå som jeg definitivt har klart å klartre ut av den dypeste gjørmen, innser jeg hvor vondt det faktisk er å kjenne etter. Det å føle noe. De helt vanlige psykiske- og fysiske reaksjoner som kommer når man er lei seg eller har en dårlig dag. Følelser, tanker.. Alt det jeg i flere år har strevet etter å bli kvitt ved å sulte meg nærmest ihjel. Undervekt, eller underernæring, gjør deg følelsesløs, flat. Det gir en etterlengtet ro og en deilig svevende følelse i en stund, men siden man ikke kan leve så farlig, på kanten av stupet, oppdager du enten selv at du blir nødt til å kjenne etter igjen og gjøre noen drastiske forandringer, eller så blir du høyst sannsynlig verbalt voldtatt av diverse leger, behandlere eller medmennesker- gjerne med ord om vektøkning og kostplaner. 

Etter flere år med selvmotsigende følelser, en mer eller mindre ufrivillig frivillig krig mot seg selv, blir man kanskje endelig mer stabil. Mindre ambivalent, kanskje. Det meste lærte jeg under oppholdet på Capio, måneder og ukene som var delt ut over litt under to tøffe år. Kom jeg i en vanskelig situasjon kunne jeg ikke lenger flyte. Jeg kunne ikke stikke hodet i sanden mer (eller doskålen, om du vil ha det ordrett), eller rett og slett holde en aldri så lite sultestreik for n'te gang. Personalet var årvåken, jeg slapp ikke unna mine terroriserende tanker og følelser. Jeg hadde ingen annen valg enn å stå i det. Enkelt å greit.. nei. Min kloke behandler hadde en fin måte å forklare meg dette med angstmestring: For å kunne bli kvitt angsten måtte jeg bare møte den, gang på gang på gang, helt til hodet forsto at det ikke var noe å være engstelig for. Følelser kan kjennes nokså ubehagelige, men ubehag tar ikke livet av det (Vel, så fremt det er det ubehaget jég kjente på i hvert fall). 

Og det har hjulpet, det. Mange år, mye livserfaring og tårer var det som måtte til, men det er definitivt mindre vanskelig å tåle motgang dagen i dag enn det var for f.eks to år siden. Likevel må jeg nevne at det ikke vil si at det bare er barnemat nå. Kanskje i forhold til før i tiden, men det kan så absolutt være smertefult, fortsatt. Dessuten kan du spørre deg selv hvorvidt et "friskt" menneske ville opplevd mindre smerte enn deg eller meg, som fortsatt har en eller annen forskrudd diagnose (excuse me). Motgang er alltid vanskelig, vil alltid kunne påføre oss mennesker smerter. Forskjellen er bare hvordan man velger å la det dra deg ned. Du kan la det komme over deg, akseptere at NÅ er det vondt, men det går over. Eller velger du å se det som verdens undergang, et stort nederlag, og går du rett ned i kjelleren igjen? Selv ser jeg at jeg fortsatt har noen tendenser til å henge meg for mye opp i livets vanlige hindrer, og jeg må virkelig passe meg for å ikke la det dra meg ned. Dessverre er det ofte mye mindre smertefult å gi etter for vanskelige ting, løpe ned den trappen, enn det er å trosse din angst og reise deg opp igjen etter hvert fall.

Etter en tøff dag i går, med i følge mitt forskrudde hode alt for mye mat, har jeg ikke klart å sove i natt- jeg lå våken og måtte distrahere meg selv ved å se på x-antall episoder av Dexter. Tankekjøret var i gang, og er der fortsatt i en viss grad i dag (lite/ingen søvn gjør saken sjelden bedre). Det frister farlig mye å hoppe over måltider, spise litt mindre her og der, men jeg vet at det ikke er løsningen. Jeg må kjenne på følelsene, samme hvor vonde de er. Bare ved å stå i det, utfordre meg selv, vil det til slutt bli enklere.

Det suger, men livet er som min store klisjé tilsier: Det er i motbakke det går oppover.

2 kommentarer:

  1. Håper virkelig at dagen i dag har gått lettere for deg, Anne! Jeg syns du er utrolig tøff som kjenner på følelsene og står i det. Håper du får en flott sommer, og fortsetter med bloggingen! :)

    Ps. Ja, hun behandleren du hadde på Capio er en klok og kunnskapsrik dame, ingen tvil om det.

    SvarSlett