torsdag 26. juli 2012

Lysglimt

Etter to måneder uten veiing har jeg i dag fått muligheten til å finne ut om det har skjedd noe forandring. Med litt skrekkblandet fryd kunne jeg endelig tråkke på metalplata igjen. Tikk tikk tikk... stabil. STABIL, HURRA! Det første som strever meg. Jeg har klart det, til og med på grammet! Er det mulig? For en lettelse! Så kjenner jeg etter- er jeg virkelig glad for dette? Det slår meg at kan jeg kjenne Anoreksien skrike, et sted langt ned, dypt inn i meg. Ikke gått ned, hva er det for noe tull. Taper, taper taper.. Men den stemmen, den dominerer ikke lenger. Den ligger dypere enn årene før. Stemmen er blitt svakere, og jeg kan ignorere den. Det er jeg som vinner denne runden, det er jeg som kan rope hurra i dag. Hurra fordi jeg har klart å holde vekten- gjennom hele sommeren. Stabil.

Dagene ruller sakte forbi, og dagen til hjemreisen nærmer seg. Den 5. august reiser vi tilbake til Trondheim. Jeg må si at jeg gleder meg til dette. På tross av at det har gått bra med vekten, så har det ikke gått uten angst. Jeg har vært plaget av stadig tilbakevendende panikkanfall. Angsten for å gå på et gigantisk smell når jeg er hjemme i Trondheim igjen. Ferien begynte rolig, fritt for angst og depressive tanker. Det var først etter den første måneden at jeg kjente uroen. De siste ukene har tårene kommet tilbake, noen ganger i form av små, våte dråper, andre ganger renner det ned som en foss langs ansiktet mitt. Det er spesielt kveldene som har vært tøffe. Jeg har lenge slitt med søvnvansker, fått utskrevet x- antall forskjellige sovemedisiner for å kunne lukke øynene, for å sove uforstyrret gjennom hele natten. Det har vært lite til hjelp, og til slutt har det resultert i at jeg er redd for å lukke øynene mine. Redd for å gi det enda et forsøk uten å klare å falle til ro. Redselen for atter en våken natt, gjør at det er nettopp det jeg er: Våken og urolig.

Det kan skyldes at jeg brått sluttet å ta anti-depressivaen. Jeg trodde jeg skulle ha et lager med Zoloft i kofferten, men regnet feil og gikk tom for tabletter en gang halvveis sommerferien. Slurv. Jeg har mange ganger vurdert å pakke kofferten og reise hjem for å ta meg en tur til legen, men jeg er nå fortsatt her i Haugesund. Jeg har stått i det, krysset fingrene for at jeg skulle klare meg uten medisiner i noen uker til. Og jeg har for så vidt klart meg. Dog med en konstant frykt for at jeg "må reise i morgen", med angstfylte og tårevåte dager. Menn jeg er her- med stabil vekt og bedre dager inn i mellom. Ferien har vært en utfordring, men jeg prøver å se på det som at jeg er en erfaring rikere. Når jeg er i på plass i Trondheim skal jeg ta den turen til legen for å få et nytt resept på Zoloft, og enn så lenge får jeg bare klare meg med noen ambivalente dager. Det viktigste er at jeg klarer å møte vinteren når den tiden kommer- det er det som er den virkelige utfordringen.


2 kommentarer:

  1. Så bra at vekten har vært stabil, det må jo være en lettelse uten like.
    Kjipt å gå tom for medisiner, hvertfall AD. Jaja, håper du overlever de neste dagene også :)

    <3

    SvarSlett
  2. WORD, Laila.

    Jeg lever enda, så tipper jeg holder ut i et par dager til nå.

    SvarSlett